Eg vaks opp på ein gard som éin av 11 sysken. Vi låg fleire på same rom, i eit hus som var gamalt, trongt og kaldt, men vi vart ein samansveisa gjeng som har vore der for kvarandre heile livet. Etter å ha jobba for Per Sælid eit par år i ungdomen, flytte eg til Gjøvik og tok tømrarutdanning. Så avtente eg fyrstegongstenesta, tok meisterbrev i tømrarfaget og flytte til Oslo. Her budde eg i 20 år, og dreiv sjølvstendig som snikkar frå 1968. Men då den eine broren min tipsa meg om ein gard som var til sals, slo eg til og flytte heim. På garden har eg sett opp tre timbrer: To stover og eit stabbur – og ein stor garasje der mellom anna det store vasshjulet utanfor Gjestegården på Fagernes vart laga. Og sidan eg synest at skifer er eit fantastisk materiale, har eg lagt skifertak på stovene, og no står stabburet for tur. Dei fyrste åra etter at vi kjøpte garden pendla eg til Oslo, medan eg rusta opp våningshuset på garden. Og etter at vi flytte heim dreiv eg litt som snikkar, og jobba også deltid som takstmann. Dessutan dreiv eg «BP» i Røn i seks år, og har dei siste 25 åra drive med produksjon av juletre. Eg var også med å starte Vestre Slidre Frp i si tid, og var mellom anna formann i Oppland Frp i to periodar. Elles er eg interessert i hagearbeid, eg likar å gå i skogen og plukke bær, og er ein ivrig fiskar. Dessutan likar vi å reise. Eg må nemne ein tur til USA der vi var innom eit par farmar. På den eine hadde dei 8 000 mjølkekyr, og på den andre var det ein million kyllingar, så det var ikkje akkurat småbrukarar som dreiv der! Men det er byggjeverksemda som har stått hjartet mitt nærast, og det likaste av alt, var då eg i 1976 teikna og bygde nytt hus på garden der eg vaks opp. For endeleg fekk dei gamle eit betre hus, og det å få sjå kor glade og takksame dei vart, er den beste løna eg kunne fått. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Etter to år på elektro og vel to år som lærling, var det ikkje råd å få jobb som energimontør, så eg jobba som avløysar fram til eg vart kalla ut i militæret. Etter militæret jobba eg litt med monteringsarbeid utanfor distriktet, men eg treivst ikkje, og byrja som avløysar att. Men endeleg fekk eg eit vikariat hjå VOKKS i år 2000, og vart fast tilsett då vikariatet gjekk ut. Eg likar ikkje å ha mykje folk tett på, så eg flytte frå Bruflat for å få litt meir luft rundt meg, og kjøpte meg gard i 2010. Sidan eg hadde små born då, ville eg ikkje byrje med dyr med ein gong, så det var fyrst i 2017 det vart dyr på garden. Her er no fôringsdyr – nokre oksar og eit par kviger – og eg har planar om å kjøpe fire kviger til. Med jobb, gard og borna Ingvild på 11 år og tvillingane Amund og Magnus på ni, blir det ikkje til at eg sit mykje i ro. Gutane sparkar fotball og går på ski, og dottera mi driv med cheerleading på Leira. Ho skal forresten til NM i slutten av mars, og det gler ho seg sjølvsagt til! Dessutan køyrer vi alle slalåm, så det blir ein del bilkøyring til og frå. Vi har også vore med på landsskyttarstemnet nokre år, og eg og borna vart med som tilskodarar mest for det sosiale. For det er eit godt skyttarmiljø i Etnedal, og mange som tek turen til landsskyttarstemnet kvart år, og som ligg i same området på campingplassen. Etter kvart vart eg med og skaut sjølv, og fekk i fjor 239 poeng i klasse 1. Og det er vel ikkje så verst, sidan eg ikkje skyt anna enn når eg er på landsskyttarstemnet? Framover har eg mål om å få nokre fleire dyr, utvide fjøset og få i hevd att all jorda. Og sidan eg har hjelpsame foreldre i nærleiken, og det er eit godt naboskap i bygda der alle stiller opp for kvarandre, og eg heller ikkje kvir meg for å ta i eit tak sjølv, har eg god von om at planane blir realiserte. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Kvar sumar i ungdomsåra reiste eg opp til garden som onkelen og tanta mi eigde, for å hjelpe til. Draumen var å ta over drifta, og i 2009 vart draumen verkeleg. I mellomtida gjekk eg mellom anna kunsthandverksskulen, eg tok ein bachelor i landbruksteknikk, og ein master i reiseliv og landbruk. Garden har vore i familien i fem generasjonar, og har autentiske bygg frå fleire hundreår som vi vøler på. Her var mjølkekyr, men vi har no starta med dølafe – som er kritisk utryddingstruga – og driv med kjøtproduksjon. Utanom garden jobbar eg i Ungt Entreprenørskap (UE), og driv med eigne prosjekt. Mellom anna lagar vi talglys av ekte talg som vi sel til besøkjande og i utvalde butikkar. Vi har også hatt quizkveldar og gardskafé, og har arrangert guida turar til Breieleiren. Når det gjeld jobben i UE, går den ut på å reise rundt på grunn- og vidaregåande skular, for å inspirere unge til å tenkje nytt, og skape verdiar. Målet er å gjere det attraktivt for dei unge å busetje seg i Valdres etter enda skulegang. Eg er også med i prosjektgruppa for makerspace, der elevane får lære koding, som er ein essensiell kunnskap for dei som veks opp i dag. For meg er bygningsvern, og det å skjøtte kulturarven, ressursane og miljøet, viktig. Ved å ta vare på bygningane blir det ikkje berre meir interessant å ta over garden, det blir også høve for fleire til å oppleve korleis det var. Derfor ynskjer vi å formidle kunnskap om gamle dagar, og sjå kva vi kan lære av dette i dag. Elles er eg glad i å vere ute, og kosar meg skikkeleg når eg kan spenne på meg skia rett utanfor døra, og legge i veg. Mannen min, dei to sønene, og yngstejenta vår på eitt år – som eg dreg i pulk – er med, og inne i skogen tenner vi bål, grillar pølser og drikk solbærtoddy. Betre kan ein ikkje ha det! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Her på garden har vi 30 mjølkekyr, og ca 60 dyr med smått og stort. Vi driv no å legg planar for bygging av nytt fjøs, med mjølkerobot og delvis automatisert fôring. Dette vil føre til ein meir fleksibel kvardag, både for oss og for sonen vår, som er interessert i å ta over drifta. Kostnaden vil bli på om lag åtte millionar kroner. For ti år sidan byrja vi planlegginga av ein isfabrikk i samarbeid med Gamlestølen, vi lånte pengar, og sette i gang under namnet Gardsis frå Valdres. Vi hadde tilgang til om lag 1200 oppskrifter, og hadde 12–13 av desse i sortimentet vårt. Men vi utvikla eit par eigne smakar også, mellom anna ein is med cognac og ein med kaffi, som vart veldig populære. Desse vart utvikla i samarbeid med høvesvis Braastad og kaffihuset Solberg & Hansen, der kaffi-isen fekk sylv under NM for lokalforedling av mjølkeprodukt. Isane slo godt an, men sidan issesongen er om sumaren – då det er mest å gjere på garden – og vi også hadde starta opp med å lage pultost, vart det for mykje å gjere. Derfor selte vi oss ut, og lét Gamlestølen ta over alt. Når det gjeld pultosten, følgjer vi same oppskrifta som både mor mi og bestemor mi har brukt i fleire titals år. I fjor selte vi vel 600 kg pultost, men etterspurnaden er stor, og vi har som mål å doble produksjonen i år. Elles har vi nokre tomter i Bakkebygda, rett før Gamlestølen, der vi byggjer prisgunstige ferdighytter for sal. Hyttesalet har finansiert investeringane i samband med oppstarten av pultostproduksjonen, og vil vere med å finansiere bygginga av nytt fjøs. Eg har også drive med skyting, og var med på så å seie alle landsskyttarstemna frå 1985 til 2011. Dette var stort sett det vi hadde av ferie kvart år. Men når sonen vår tek over garden, blir det vel ei rå med litt meir fri. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Ei av dei modigaste avgjerdene eg har teke, var at eg bestemde meg for å selje slektsgarden; Tollefsrud i Begnadalen. Garden er basert på skogsdrift og er også ein gjestegard, og har eit flott våningshus i jugendstil som bestefar min bygde. Her hadde eg ein fantastisk oppvekst, og mykje av identiteten min var knytt til det å vekse opp her. Eg var, og er, veldig glad i garden. Det er mykje historie og tradisjonar knytt til garden, og familien har naturleg nok store forventningar til den som har odel. Min lagnad var å ta over garden – familiens stoltheit – og lenge gjorde eg det som vart forventa av meg: Eg utdanna meg til skogbrukar, og var skogbruksleiar i Valdres i omkring 15 år. Men eg har aldri vore nokon bonde, så eg vaks ifrå garden, og klarte å fri meg frå den forma eg vart støypt i. Eg valde å ta tak i livet mitt, og gå for det eg trur på. Eg følgde hjartet. Ein julaftan fleire år seinare låg det ei gåve frå kona mi under juletreet, som skulle vise seg å endre retning på livet mitt nok ein gong. Det var boka til Morten Schakenda, han som driv bakeriet i Lom. Eg vart heilt oppslukt, kjøpte meg eltemaskin, og byrja å bake i kjellaren heime. Og det tok ikkje lange tida før eg bestemde meg for å starte eit bakeri. Bakeriet i Bagn såg dagens lys i 2014, og er i stadig vekst. No i sumar hadde vi i alt 15 menneske i arbeid. Produkta våre blir selt i butikkar i Valdres og på Dokka, og vi jobbar for å få sleppe til på Gjøvik. Eg er stolt av at eg tok avgjerda om å selje garden den gongen, og at eg våga å bryte med dei tradisjonane og forventningane som ligg i å ha ansvar for ein tradisjonsrik slektsgard, og tok dette oppgjeret med meg sjølv. For eg har erfart at livet blir mykje meir spennande dersom ein er open for endringar. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eg er nok ikkje den typiske mønsterbonden, for som gardbrukar ynskjer eg å leggje opp dagen min, og livet mitt, meir som eg vil. Ein stor del av det handlar om å vere inkluderande. Mykje av bakgrunnen for dette, kan skuldast at eg frå eg var ein smågut fekk vere med foreldra mine på bilturar til dømes til Tyrkia, på ei tid det var høgst uvanleg å feriere på desse kantar. Slik fekk eg tidleg eit nært forhold til det framande, og heilt sidan eg flytte frå Oslo til Sparstad 17 år gamal, har det kome mange vener og gjester frå inn- og utland hit, mellom anna for å hjelpe til på garden. Gjennom året er det folk frå fleire nasjonar og kulturar innom, og ein gong talte eg 13 ulike språk rundt middagsbordet. Og når det er mykje folk rundt bordet, og vi har lange samtalar på tvers av kulturar, då kosar eg meg veldig! Verda kjem hit, så vi treng ikkje reise ut for å oppleve verda! Eg er oppteken av kommunikasjon, og meiner at kva og korleis vi kommuniserer med kvarandre, er viktig. Då kan det å vere utstyrt med ein god porsjon nysgjerrigheit vere nyttig, slik at ein betre kan sjå og forstå den ein kommuniserer med, anten det er dyr eller menneske. Elles er eg interessert i musikk og spelar litt gitar og fele, og så er eg glad i å synge. Dessutan likar eg å lage mat, og har fleire eigenkomponerte spesialitetar. Eg må også nemne at eg er veldig oppteken av historie, og at eg likar å gjere meg opp tankar om korleis det var før i tida, og korleis alt heng saman. Den siste tida har helsa vorte dårlegare, og det har fått meg til å tenkje meir på framtida til garden. Og eg trur at dersom garden skal overleve må det eit samarbeid til, der meir enn ein familie kan bu og skape seg ein arbeidsplass, og eit liv, med garden som utgangspunkt. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Det var mykje slit då eg vaks opp, og knapt med pengar. I ungdomsåra dreiv eg i skogen, og jobba som tenestegut på eit par gardsbruk om sumaren. Dette var før krigen, og eg tente mellom ei og to kroner dagen, men spedde noko på inntekta ved å setje ut rypesnarar. Etter krigen var eg mellom anna i tysklandsbrigaden, og jobba deretter eit par år som snikkar i Oslo. Då var lønningane mykje betre, og eg tente ni kroner timen då eg byrja, og hadde 13 kroner timen på slutten. Så tok eg over heimgarden på midten av femtitalet, og dreiv med mjølkekyr fram til sonen vår tok over i 1991. No har helsa vorte dårlegare, men eg var med i fjøset fram til for tre–fire år sidan, og køyrde møkk til eg var 88. Ei stund på 1940– og –50-talet dreiv eg med skiskyting. Vi gjekk ei hard løype; frå skulehuset, ned til isen på fjorden og oppatt. Skytinga føregjekk med Krag, og blinkane var figurar som stod gøymt på vilkårlege plassar i skogen, så det gjaldt å ha augene med seg! Elles brøytte eg skiløyper frå borna våre var små og fram til eg vart 86, og var dessutan tidtakar på klubbrenn. Den fyrste tida laga eg skispora ved å gå tre runder rundt løypa på ski, så det var ei stor lette då det vart kjøpt snøskuter i 1978. For innsatsen eg la ned, vart eg valt til æresmedlem i Skrautvål idrettslag i 2007. Jakt og fiske har vore to av dei store lidenskapane mine i livet. Eg gjekk på elgjakt fram til eg var 85 år, og hadde då jakta i 63 år, og felt meir enn 70 elgar. Men dei turane eg hugsar best, var når eg reiste til fjells med fiskestonga midtsumars. På turen gjennom skogen kunne eg høyre gauken som gol, og orrfuglen spele. Vel framme ved vatnet gjorde eg opp eit bål, og kokte meg kaffi. Då skal eg seie deg at eg kosa meg! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Dei fyrste to åra av livet, budde eg i Førde i Sunnfjord. Så flytte vi til Bergen for eitt år, før ferda gjekk vidare til Åsane. Men etter ei tid vart eg lei av bylivet, så då eg såg at det vart utlyst ei stilling på Yddin fjellstogo, søkte eg, og fekk jobben. Dermed sette eg nasen mot Valdres, 20 år gamal. Eg var med på oppstarten på Yddin, men etter kort tid byrja eg på Siesta kafé på Fagernes, der eg var i ti år. Dette var ei ynda «skrivestove» for Margit Sandemo, og ho og eg vart gode vener. Etter Siesta byrja eg på Heggenes Motell, der eg var fram til det vart avvikla. Men rett etter at eg kom til Valdres møtte eg mannen min, som kom frå garden vi overtok i 1971. Her var det kyr når vi kom, og vi byrja med sau. Mannen min gav meg fem sauer som eg fekk ansvar for, og slik fekk eg kjenne at eg var til nytte på garden. Noko av det beste med å flytte på garden, var at eg vart så godt teke vare på av naboane. Dei er veldig hjelpsame, for var det noko som gjekk sund, kom dei med ein gong for å hjelpe til. Eg lærte også mykje av dei som dreiv med slakting, så naboane mine får eg ikkje skrøytt nok av! Ved sidan av garden og dei andre jobbane eg har hatt, har eg drive med perlebroderi, blomar, strikking, sying og skinnfellarbeid, og så lærte eg å måle av Tutta Solberg. Så eg har bestandig hatt noko å henge fingrane i! Då eg var lita, var eg ofte på besøk hjå ei tante i Sunnfjord. Ho fekk ikkje innlagt straum før eg var 13 år, og i skjeret frå dei flakkande talgljosa, såg eg korleis ho laga mat, og ordna alt anna i huset. Eg fekk mange gode stunder i lag med tante, der ute mellom fjell og fjordar, og ho lærte meg mykje. Og denne lærdomen har kome godt til nytte, både som gardkjerring, og elles i livet. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eitt av dei kjæraste minna eg har, var då eg som smågut fekk vere med bestefar min å køyre mjølkebåt på Storefjorden. Dette var før det vart bygd ordentleg veg til stølane i området, så mjølka vart henta med båt. Vi måtte tidleg opp; klokka var berre fire då vi gav oss i veg i morgonstilla. Det var posthus på Nøsen på denne tida, og det var han bestefar som tok med posten til stølane rundt fjorden. Vi var som regel framme på Nøsen ved åttetida om morgonen, og dersom beteninga åt frukost når vi kom, vart vi bedne til bords. Eg syntest det var gjævt å kome til dekka bord, og få sitje saman med dei andre vaksne. Dessutan var eg svolten etter fleire timar på fjorden, så maten smakte godt. Det å arbeide har heile tida vore viktig for meg, og eg var ikkje meir enn sju år då eg byrja å jobbe. Då vart alt fôret på garden slegen med ljå, og arbeidet tok til klokka halv fire om morgonen. Vi dreiv ofte på til både elleve og halv tolv om kvelden før vi gav oss. Og når vi var ferdige med å slå på garden, reiste vi til stølen og slo der. Slik dreiv vi på heile sumaren. Men då eg vart konfirmert, hadde eg tent nok pengar til å kjøpe ei motorslåmaskin. Det var ikkje så mange som hadde slik reiskap då, og eg reiste rundt på fleire gardar og hjelpte til med slåtten. Sjølv tok eg over garden her i 1973, og dreiv med mjølkekyr dei neste 40 åra. Ved sida av garden hadde eg ei rekkje jobbar, til dømes snikkar- og skogsarbeid, eg var feiar i 20 år, og vaktmeister i 23 år, og dreiv dessutan med ein del taktekking, samt muring av piper. Etter at eg vart pensjonist, har eg vore støttekontakt for to personar, og hjelpeverje for to andre. Eg er glad for at eg enno kan gjere ein innsats, for eg er ikkje skapt for å sitje på ræva! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Foreldra mine dreiv gullsmedbutikk på Ski, der eg vaks opp, og frå eg var lita var eg med og hjelpte til om kveldane og i helgene. Men sidan eg vaks opp i landlege omgjevnader, med mange dyr i nærområdet, vart eg veldig glad i dyr. Derfor ynskte eg å bli dyrlækjar, men for å kome inn på veterinærstudiet, måtte eg ha eitt års praksis frå gard fyrst. Så då eg var 19 år gamal flytte eg til Bakkebygda i Etnedal, der eg fekk arbeid på ein gard. Vel framme i Etnedal, møtte eg mannen i mitt liv. Han var frå garden der eg bur no, der han hadde mjølkekyr, sauer, hestar, griser og høner. Dermed vart veterinærdraumen lagt på hylla, og eg vart gardkjerring i staden for. Mannen min døydde i 2007, og det var naturleg nok eit hardt slag. Men eg ville ikkje slutte å leve av den grunn, for eg har heile tida vore aktiv, og det ville eg halde fram med. Ved sida av gardsdrifta har eg mellom anna hatt bingoen på Etnedalsheimen i over 20 år, og har vore leiar for grendehuset enno lenger. Dessutan er eg med i historielaget og husflidslaget, eg er guide i Bruflat kyrkje om sumaren, og eg har vore med i soknerådet, kulturrådet og diakoniutvalet, for å nemne noko. Men det dei fleste kanskje forbind med meg, er at eg målar. Eg har måla og teikna heile livet, mest på tre, som til dømes bollar, klokker og sleiver. Det byrja med rosemåling og måling av blomar, før det vart troll, nissar, dyr og landskap. Eg har avhalde ei rekkje kurs både i Valdres, Gudbrandsdalen, Hallingdal, Buskerud og Sogn, og har endatil hatt kurs på Helgelandskysten. Elles må eg seie at livet har fare godt med meg, og eg er så heldig å ha mange snille folk rundt meg. Litt smerter har eg rett nok av og til, men det må ein ha, elles lever ein ikkje! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eg er lærar i elektrofag ved Valdres vidaregåande skule, og driv ein gard med vel 100 vinterfôra sau. På garden har vi sett opp nytt hus og verkstad, der eg har gjort det meste av arbeidet sjølv, og no held eg på å byggje om fjøset til sauefjøs. Fram til januar 2017 hadde vi mjølkekyr, men eg brukte så mykje tid til alt på garden at eg ikkje fekk nok tid til familien, som er dei eg har mest lyst til å vere i lag med. Derfor valde eg å slutte med krøtera. Då eg vaks opp var eg ganske liten og tynn, og etter at eg såg filmen «karate kid» for fyrste gong, vart eg veldig fascinert av kampsport. Så eg melde meg på då dei tok til med treningar i jiu-jitsu på Leira i 1990, før eg byrja med boksing i 1993, og karate året seinare. Karate er ein gamal kampsport som starta opp i Okinawa, Japan. Det er nær 200 stilartar i karate, og den eg praktiserer heiter Matsubayashi, som er den stilarten som er mest lik den opphavlege. I 2010 og 2014 var eg i Okinawa og trena med dei store meistrane. Fyrste turen vart eg gradert opp til tredje grad, eller dan, i svart belte, medan seks av dei beste karateutøvarane i verda såg på. Heile opplevinga med å vere i Japan, og få oppleve dette fantastiske landet, folket og kulturen deira, for så å bli vurdert av dei beste utøvarane i verda i ein disiplin som betyr så mykje for meg, ja det det var utruleg stort! Det gav meg minne for livet, som har fått ein stor plass i hjartet mitt. I juni 2017 vart eg gradert til fjerde dan i Bergen, av ein kar på 65 år med sjuande dan i Matsubayashi, som er den høgste graden i Europa. Det er berre to personar i heile verda som har tiande dan i svart belte. Sjølv er eg av dei tre-fire med den høgste graderinga i Norge, og det er eg litt stolt av! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Då eg var 24 år tok eg over garden i Røn, etter at far min vart sjuk. Etter kvart kom eg borti homeopati, og eg brukte det på kyrne. Fordelane med homeopati jamfør til dømes antibiotika var openberre, og etter denne oppdaginga hadde eg ikkje lenger bruk for veterinæren sine tenester. Så då eg etter 25 års gardsdrift gav meg som bonde, valde eg å satse på homeopati og naturmedisin som mitt levebrød. Då fjøskleda vart hengt bort for godt, tok eg ei tre år lang utdanning innan homeopati. Dessutan studerte eg psykoterapi i fire år, samt kvantemedisin, og eg har også medisinutdanning som sjukepleiar, og grunnfag i medisin. Eg har drive praksis i Oslo, Spania og på Hamar, og våren 2013 flytte eg tilbake til Valdres, der eg starta opp butikk og praksis på Fagernes. Butikken går godt, og frå nyttår har eg tilsett ein leiar, for eg vil ha tilbake tida mi. Dessutan har eg lyst til å satse meir på kvantemedisin, som går ut på å måle og justere dei ulike frekvensane som vi alle har i kroppen. For kjem ein frekvens ut av takt, blir vi sjuke. Men ved hjelp av eit særskilt apparat kan desse frekvensane justerast, slik at pasientane kan bli friske. Døme på det ein kan gjere er å fjerne feitt frå blodårene, og dermed senke blodtrykket. Elles har eg vore involvert i eit par prosjekt i Afrika; «Better Globe», og «Child Africa». Når det gjeld «Better Globe», har vi planta 1 million mahognitre i ein halvørken i Kenya. Trea er rasktveksande og blir brukte i møbelproduksjon, noko som kjem lokalbefolkninga til gode. «Child Africa» er ei skule for born som har foreldre utan midlar, der borna får utdanning til og med vidaregåande skule. Interesserte kan kontakte meg for meir informasjon om prosjekta. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eg har bestandig likt å teikne, og noko av det fyrste eg teikna var kart, for eg har alltid vore fascinert av kart og reising. Og etter å ha avtent sivilteneste, dreiv eg med grafikk eit års tid, før eg reiste rundt om i verda med ryggsekk, og eit opent sinn. Vel heime tok eg kunstutdanning, fyrst ved Einar Granums tegne- og maleskole i 1980-81, og deretter kunstakademiet i Trondheim frå 1982 til 1986. Dette med kart og reising er eg framleis oppteken av, og noko av det eg har drive mest med dei siste åra, er kartbaserte teikningar. Eg brukar ofte ein kombinasjon av eit teikna kart, og avtrykket av ei gravstøtte. For å få avtrykk av ei gravstøtte, brukar eg ein teknikk som heiter frottage. Måten eg gjer det på, er å trykkje eit papir mot gravstøtta, og ved hjelp av grafitt, som nærast er eit tjukt, mjukt bly av ein blyant, arbeider eg fram strukturen til, og skrifta på gravsteinen. Filosofien bak teikningane er å vise levd liv, og mennesket si reise, jamført med jorda si reise. Ta til dømes øya Gotland i Sverige, som ein gong låg der Antarktis ligg no. Så kan ein byrje å tenkje på korleis det var på Gotland då det låg langt der nede i sør, samanlikna med at det for 2500 år sidan var eit sentralt handels- og kultursentrum, med vidtrekkande forbindelsar. Det er litt av ei reise, ikkje berre i avstand, men òg historisk! Ei gravstøtte vil på si side seie noko om mennesket si historie. Til dømes såg eg ein gong ei gravstøtte, der det var fire familiemedlemmar under 10 år som hadde døydd i åra 1917-1920. Det var lett å skjøne at dei vart råka av spanskesjuka. Og det er dette forholdet, mellom verda og menneska si reise, eg prøver å få fram i teikningane. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Då eg var yngre, hjelpte eg til på garden hjå besteforeldra mine i Vestre Slidre, der dei dreiv med mjølkeproduksjon. Eg var hjå dei i helgene og feriane, og vart slik tidleg begeistra for gardsdrift, kyr og traktorar. Så då svigerfaren min døydde, tok vi over garden hans. Svigerfar hadde tidlegare drive med sau og rev, men sidan han var lærar på heiltid, såg han seg nøydd til å gje seg med dyra. Fjøset bar preg av at det ikkje hadde vore drift her på mange år, så i 2014 bygde vi nytt. Alt i alt har vi investert fleire millionar i garden, for eg har trass alt tru på at det er mogleg å leve av å drive gard, sjølv om det både er vanskeleg og tøft. Det er uendeleg mykje arbeid som skal gjerast på garden, dessutan prøver eg å hjelpe til ved «Kollstad lakk og sandblåsing» kvar dag, som er lakkeringsverkstaden til far min. Så det blir lange dagar, men eg tek ein ting om senn. På garden driv vi med kjøtproduksjon, og har 25 mordyr av arten Aberdeen Angus, i tillegg til 40 vinterfôra søyer. Stølen vår ligg på Vesleskag, 1100 m.o.h., der kyrne beitar heilt opp mot 1450 m.o.h. i sumarhalvåret, og det trur eg gjev høg kvalitet på kjøtet. Dessutan er nedbeitinga av stor verdi for kulturlandskapet. No sel vi kjøt frå ei internettside vi har, lunngard.no, der det er mogleg å kjøpe 10 kilos pakningar med biff og kjøtdeig. Det var etter at eit vennepar ynskte å kjøpe kjøt av oss, at vi fann ut at vi skulle selje på nettet. Elles spelar eg gitar og bass i gruppa «Skarvemellen». Eg har ofte ikkje tid til å vere med på øvingane, men når dei vil ha meg med på spelejobb, prøver eg å bli med. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Ein gong, medan eg dreiv og kappa ved for 15 år sidan, sette det seg fast ein grov kubbe i vedmaskina. Eg sparka laus kubben med foten, men det gjekk så gale at foten vart kutta av nede ved okla. Foten var så øydelagt at det ikkje gjekk an å sy han på att, så eg måtte byrje med protese. Fleire år tidlegare, i 1990, hadde eg take over garden i lag med syster mi, etter at far min vart hjartesjuk 51 år gamal. Han var ein skikkeleg arbeidsmaur, men døydde berre 67 år gamal. Det var ikkje så lett å drive garden den fyrste tida etter at eg mista foten, men eg fekk ein del hjelp av slekta, og etter ei stund gjekk det betre. Sidan eg har 120 storfe på garden er det mykje å gjere, og det er ein del år sidan eg har hatt ferie. Og det at far min arbeidde så hardt, vart hjartesjuk og døydde tidleg, har nok skremt meg litt. Så eg har vore inne på tanken om å trappe ned, og bruke meir tid saman med borna mine, men eg har bestemt meg for å halde på litt til. For her har vore drift sidan 1930-talet, og eg vart på ein måte fødd til å drive garden vidare, så det er mange kjensler som spelar inn før den endelege avgjerda skal takast. Bilen eg står ved sidan av, arva eg då eg var ni år gamal. Det er ein 1961-modell Ford 12M, som hadde gått 4622 kilometer då eg fekk han. Eg har berre brukt han til finbruk, og no, snart 40 år etter at eg tok over bilen, har han gått 5260 kilometer. Bilen er heilt original, og har aldri vore skrudd frå kvarandre. Det har ikkje ein gong vorte skifta dekk på han, så diagonaldekka som sit på, er dei same som då bilen var ny. Eg har vore på 11 treff med bilen, og det vart fyrstepremie kvar gong. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Med unntak av eitt år, har eg vore på stølen kvart år sidan 1960. Stølen ligg på sørre Fjellstølen, eller Roafjellstølen som det heiter frå gamalt. Det var mange ungar her då eg var lita, og ikkje så einsamt som heime, så her var det godt å vere. Alle åra på stølen har gjeve meg mange fine minner å sjå tilbake på. Noko av det fyrste eg hugsar, er at eg byrja å drikke kaffi då eg var tre år gamal, og at eg ofte bad nabokjerringa til kaffislabberas i dokkestova. Det at eg fekk besøk av ein vaksen, var stor stas. Sjølve gardsdrifta var temmeleg tungvinn, og det var snautt med pengar, så vi fekk til dømes ikkje bil før i 1974. Det var ei folkevogn som vart brukt til å køyre så vel sauer som mjølkespann i. Eg tok over drifta då eg var 19 år gamal, sidan far min var dårleg, og eg dreiv garden heilt åleine i vel 30 år. Dei siste åra var eg veldig sliten, men eg tok ikkje omsyn til det kroppen prøvde å fortelje meg. Så eg køyrde meg sjølv for hardt, og sleit meg heilt ut. Men til sist innsåg eg alvoret, og i 2013 vart krøtera leverte. No driv eg med ein del frivillig arbeid, for eg synest det er veldig gjevande å kome meg ut og treffe andre, og kjenne at eg kan vere til nytte. Mellom anna les eg vers av Prøysen på ein kvileheim. Dette gler dei gamle seg stort over, og det er nesten ikkje måte på all takksemd eg får. Ein annan ting eg har stor glede av, er å gå turar. Eg kan knapt tenkje meg noko som er betre både for kropp og sjel enn å vere til fjells, ta ein rast ved eit vatn og tenne eit bål. For om ein er litt tung til sinns før ein går ut, har alt vorte så mykje lettare når turen er omme. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Garden, som vi overtok i 2012, har vore i familien sidan 1875. Det var tippoldefar min, som kom frå Hemsedal, som kjøpte han då. Men sjølve garden er eldre, for her har vore drift sidan 1726. Eg trivst veldig godt med å vere bonde, og vere saman med dyra. Og har eg ein dårleg dag er det godt å vere i fjøset, for dyra er takknemlege for å sjå meg, og jagar bort alle vonde tankar. Men det er også mykje ansvar, og mykje å tenkje på når ein har gard, mellom anna det komande lausdyrkravet: Skal vi byggje på det eksisterande fjøset, eller skal vi byggje nytt? Dessutan har vi ein del gjeld på garden, så vi må vere bevisste på korleis vi investerer. Eg har ein mastergrad i matvitskap etter fem år på skulen i Ås, og jobbar til dagleg ved mattilsynet. Men sidan eg vil vere meir heime hjå dei 15 månader gamle tvillingane våre, har eg permisjon, men tek til att å jobbe deltid på nyåret. Elles sit eg i styret i bondelaget i Vang, og i styret i Høre/Ryfoss idrettslag. Når det gjeld idrettslaget, er eg glad for at dei har fått til aktivitetar på skulen nesten kvar dag, både for store og små, sidan det er med på å halde bygda levande. Eg likar å lese bøker, og er veldig glad i handarbeid og baking. Det blir nok til at eg bakar meir enn sju slag til jul, og eg lagar meir enn vi treng sjølve, for det er fint å gje bort noko også. Men det beste eg veit er å vere på stølen i Raudalen. Då likar eg å tenne levande lys og gjere opp i peisen, og anten spele kort saman med vener, eller vere åleine med ei god bok. Her oppe er det så fredeleg og godt, og ein finn også ei indre ro. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Foreldra mine kjem frå Bærum og Horten, og dei er båe utdanna agronomar. Far min har slekt i Røn, og såg difor etter eit bruk i Valdres. Så då garden her vart lagt ut for sal i 1979, gjekk ynsket deira om å bli gardbrukarar i oppfylling. Her fekk eg ein god oppvekst med mange fine opplevingar, der alt var føreseieleg, rutineprega og i trygge rammer. Nett som foreldra mine, er eg òg utdanna agronom, og eg og mannen min tok over garden i 2012. Vi driv med geiter, og har levert elitemjølk dei fem åra vi har drive garden. Det er eg stolt av. Men eg har ikkje berre jobba innan landbruket. Ein periode arbeidde eg med rusavhengige, der vi budde saman med dei i kollektiv. Denne erfaringa gav meg ei forståing av kor heldig eg er, men òg korleis livet kan snu på ein femøring, dersom ein er uheldig. Sidan vi ikkje har nok beite til dyra heime, er det naudsynt å sende dei på stølen. Geitene gjev dessutan betre mjølk når dei får vere på fjellbeite. Vi har støl på Hødnstølen oppunder Bitihorn. Eg synest det beste med å drive gard, er når vi er med geitene på stølen om sumaren. Det er eit fritt liv, for sjølv om ein er bunden av fjøsstell morgon og kveld, har ein heile dagen for seg sjølv. Geitene er ute natt som dag, og dei får gå fritt utan stengsler av noko slag. Og når dyra har det bra, har også eg det bra, og med godt samvit. Så livet til fjells er eit godt liv, både for folk og dyr! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Vi tok over garden i 1989, og har no 26 mjølkekyr og om lag 30 ungdyr. Vi har óg leigd to kvoter. Stølen som høyrer til garden ligg på Etnesenn, men i 1999 fekk vi oss støl på Grøslien, som er berre om lag halvparten så langt som til Etnesenn. På Grøslien er det eit tun med 10 hus, der alle har skifertak. Vi har restaurert seks av husa, det eldste er frå 1860. På stølane har vi vore kvar sumar sidan vi tok over drifta, med unntak av det fyrste året. Eg er veldig sosial, og likar godt å «laupe». Elles prøver eg å vere til hjelp om eg blir spurt, og eg likar å vere med på det som skjer i bygda. Men det er garden som tek opp det meste av tida mi, den er både ein jobb og ein livsstil. Sidan vi tok over drifta for snart 30 år sidan, har vi berre vore på ein ferietur, og då var vi borte i tre dagar. På veggen bak meg heng nokre av dei prisane vi har fått av Tine for mjølka vår. Den lengst borte er 20-års merket, der kravet er at ein skal ha levert elitemjølk i minst 20 av 22 år. Men den gjævaste prisen er nok sylvtina vi har fått. For å få den må ein levere elitemjølk 15 år samanhengande, så den er eg nok litt ekstra stolt over. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
© 2023 — Avisa Valdres
Utviklet av Ormstad Multimedia — Opp ↑