På fritida er det skyting, jakt og fiske som er dei store hobbyane mine. Når det gjeld skyting, har eg vore med som deltakar på landsskyttarstemnet sidan eg var 11 år. Det har vorte finaleskyting fleire gonger, og eg har også fått medalje. For konkurranseinstinktet er det ikkje noko å seie på! Når hausten kjem, er det elgjakt som gjeld. Eg er med på jaktlaget til far min, og i fjor haust skaut eg min fyrste elg, noko som var ei stor oppleving! Sidan eg har vakse opp med elva Begna som næraste nabo, har eg ikkje reint få fisketurar bak meg, sumar som vinter. Det har naturleg nok vorte mest fisking i Begna, men eg likar også godt å reise opp på åsen for å fiske. Vi har hytte i Hedalen, og eg kan ikkje tenkje meg noko betre enn når eg tidleg ein fin sumarmorgon dreg ut til Buvassfaret eller Øyvassfaret for å fiske. Då har eg heile dagen heilt for meg sjølv, og alt eg høyrer rundt meg er naturens eigne lydar. Det er ikkje mykje som kjem opp mot det! Eg må likevel vedgå at eg ikkje er så begeistra for å ete fisk, men fiskepinnar går greitt! I fjor haust fekk eg fagbrev som tømrar. Læretida er på to år, og eg var så heldig å få lærlingplass hjå Valdresbygg, der eg også fekk fast jobb etterpå. Den største jobben eg har vore med på var bygginga av NAUS, og akkurat no held vi på å setje opp ein tomannsbustad på Heggenes. Når vi er ferdige der, skal vi til med bygginga av Øystre Slidre helsetun. Det er langt frå den sørlegaste delen av Begnadalen til Øystre Slidre, så eg leiger ein stad i Rogne for å unngå all køyringa. Men eg reiser stort sett heimatt kvar helg, for å slappe av saman med familien. Og foreldra mine synest nok at det kan bli vel mykje avslapping, for eg synest det er godt å sove ut når helga kjem! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Som 18-åring var eg lei av skulen, og flytte til Oslo. Der jobba eg eit par år for eit entreprenørselskap, før eg vart kalla ut til fyrstegongsteneste. Då var eg mykje meir målbevisst og motivert for skule, så eg søkte fleire skular, og kom inn i sjøforsvaret. Det vart to år i Horten, eitt år i Bergen, og to års pliktteneste på ein motortorpedobåt (MTB). Tidlegare hadde eg søkt på flygarskulen, og tankane om å flyge låg heile tida og murra. Så eg las meg opp på alt som hadde med fly å gjere, og det enda med at eg tok sertifikat på privatfly. Noko seinare, i 1982, reiste eg til USA og tok B-sertifikat, som gjev løyve til å flyge kommersielt. Etter kvart byrja eg å flyge for Widerøe, og kort tid etter, i 1988, for SAS. Det vart nokre år med langflyging, og mange fine opplevingar frå alle verdas kantar. Av det eg hugsar best var då eg kom til Tokyo for fyrste gong, og fekk sjå Mount Fuji i klarvêr. Ein grytidleg morgon eit par år seinare besteig eg toppen, og såg sola stå opp i havet. No har eg vore pensjonist sidan 2014, men eg har ikkje fritidsproblem! Eg likar å gå på ski og syklar for CK Valdres, og dei siste åtte-ti åra har eg reist fast på sykkelturar til Thailand og Mallorca. Dessutan er eg med i Bagn Sportskytter-klubb, og på elg- og hjortejakt om hausten. Eg brukar også mykje tid på køyretøya i garasjen. Eg har vore fascinert av bilane av typen Chevrolet Corvette i mange år, og i 1999 kjøpte eg min fyrste; ein 1969 Stingray. Denne vart selt, men eg kjøpte att ein 1976-modell, og så har eg i tillegg ein 2002-modell som eg fekk skilt på i fjor. Eg har også fleire motorsyklar som eg luftar no og då. Elles har eg ingen store planar for framtida, men tek ein dag om senn, og gjer det eg har mest lyst til. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Det var mykje slit då eg vaks opp, og knapt med pengar. I ungdomsåra dreiv eg i skogen, og jobba som tenestegut på eit par gardsbruk om sumaren. Dette var før krigen, og eg tente mellom ei og to kroner dagen, men spedde noko på inntekta ved å setje ut rypesnarar. Etter krigen var eg mellom anna i tysklandsbrigaden, og jobba deretter eit par år som snikkar i Oslo. Då var lønningane mykje betre, og eg tente ni kroner timen då eg byrja, og hadde 13 kroner timen på slutten. Så tok eg over heimgarden på midten av femtitalet, og dreiv med mjølkekyr fram til sonen vår tok over i 1991. No har helsa vorte dårlegare, men eg var med i fjøset fram til for tre–fire år sidan, og køyrde møkk til eg var 88. Ei stund på 1940– og –50-talet dreiv eg med skiskyting. Vi gjekk ei hard løype; frå skulehuset, ned til isen på fjorden og oppatt. Skytinga føregjekk med Krag, og blinkane var figurar som stod gøymt på vilkårlege plassar i skogen, så det gjaldt å ha augene med seg! Elles brøytte eg skiløyper frå borna våre var små og fram til eg vart 86, og var dessutan tidtakar på klubbrenn. Den fyrste tida laga eg skispora ved å gå tre runder rundt løypa på ski, så det var ei stor lette då det vart kjøpt snøskuter i 1978. For innsatsen eg la ned, vart eg valt til æresmedlem i Skrautvål idrettslag i 2007. Jakt og fiske har vore to av dei store lidenskapane mine i livet. Eg gjekk på elgjakt fram til eg var 85 år, og hadde då jakta i 63 år, og felt meir enn 70 elgar. Men dei turane eg hugsar best, var når eg reiste til fjells med fiskestonga midtsumars. På turen gjennom skogen kunne eg høyre gauken som gol, og orrfuglen spele. Vel framme ved vatnet gjorde eg opp eit bål, og kokte meg kaffi. Då skal eg seie deg at eg kosa meg! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Sidan eg var åtte-ni år gamal, har eg vore ein ihuga jeger. Dei siste åra har eg vore jaktleiar i austre Bagn, der vi jaktar elg og hjort, dessutan er eg med på reinjakt kvart år. Elles har eg vore på bjørnejakt i Sverige i 7-8 sesongar, og i 2014 var eg på bjørnejakt i Canada, der eg var så heldig å få felle ein bjørn. Etter at eg var med på gaupejakt for fyrste gong i 16-17-års alderen vart eg heilt hekta, og har sidan den gong skote to gauper. Den fyrste felte eg i 2009, etter å ha følgt spora heile dagen. Gaupa gjekk seg fast ved eit berg, og låg under ei buske då eg nådde ho att. Det var ei stor oppleving å sjå ho, og den kjensla eg fekk då, sit i meg enno. Eg går ikkje på gaupejakt berre for moro skuld, eller fordi eg hatar rovdyr. Tvert i mot er eg både imponert og fascinert av gaupa, av kor smart ho er, og korleis ho oppfører seg. Dessutan er ho ein eminent jeger med gode sansar, og er særs vanskeleg å kome inn på. Nei, hovudgrunnen til at eg er tilhengjar av gaupejakt, er eit ynskje om å forvalte bestanden, slik at naturen ikkje kjem i ubalanse, og at tapet av særleg beitedyr blir redusert. Og for Sør-Aurdal sitt vedkomande var det i fjor elleve gauper innanfor eit lite område, og vi har det nest høgste tapet av beitedyr til gaupe av opplandskommunane. Slik situasjonen er no, er det ingen fare for at gaupa skal bli utrydda. For bestanden har auka dei siste åra, gaupejakta er strengt regulert, og det blir take ut færre dyr kvart år, enn det er ynglingar. Og når vi fyrst er inne på forvaltninga av rovdyr, meiner eg at det bør bestemmast lokalt, med bakgrunn i lokale forhold. Slik kan vi få ei berekraftig forvaltning, som vil gje oss eit betre grunnlag for å hauste av naturens rikdomar. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eg har mange interesser, og engasjerer meg i mangt og mykje. Sidan eg ikkje kvir meg for å opne kjeften og seie frå, blir eg ofte valt inn i styre og stell. Til dømes har eg vore involvert i drillgruppa, allidretten, og alpingruppa, og dei siste åra har eg vore oppmann for fotballaget der dottera mi er med. Dei seks åra ungane køyrte snøcross var eg sterkt involvert i det, og då kinoen på Åsvang vart avvikla, fekk eg og ei venninne midlar frå kulturkontoret til oppgradering av utstyret, så bygdekinoen vart redda. Dessutan er eg leiar for bygdelista i Vang, samt styremedlem og sekretær i «Stabburshella». Noko av det eg har engasjert meg sterkast i, var «Dorna-saka». Dorna var fødd og oppvaksen i Vang, men då ho var 11 år gamal, fekk ho beskjed om at familien ikkje fekk opphald. Sidan foreldra hennar kom frå to ulike nasjonar, og ingen av dei fekk lov til å reise til ektefellen sitt land, ville familien bli splitta. Det var ein tidkrevjande prosess, der heile bygda engasjerte seg, og borna skreiv brev til så vel kongen som statsministeren. Heldigvis vann vi fram, og familien fekk opphald. Av andre interesser, kjem jakt høgt på lista. Det er storvilt eg jaktar på, elg og hjort, og eg har mange fine opplevingar å sjå tilbake på. Til dømes når eg går ut tidleg ein morgon, og tåkedisen ligg som eit florlett teppe, og skapar ei trolsk stemning. På veg gjennom skogen høyrer eg fuglane vakne til liv, og ser kanskje eit ekorn på lette føter på veg opp eit tre. Så bryt sola gjennom, disen forsvinn, og den trolske stemninga er med eitt over. Slike naturopplevingar, samt spenninga under sjølve jakta, der eg sit årvaken og ventar på at bikkja får los, ja, det gjev rett og slett sjelefred. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eg vaks opp på Nordsinni, og etter å ha avtent militærtenesta, byrja eg som bussjåfør i Oslo. Då eg flytte heim, tok eg til å jobbe for Vestoppland Bilselskap A/S, der eg mellom anna køyrde Gjøvik-Fagernes i mange år. Dessutan køyrde eg ambulanse på deltid fram til år 2000. Kona mi kjem frå garden Nordre Madlangsrud, som vi overtok etter at vi gifta oss. Her opna vi Etna Familiecamping i 1994, men har no selt til nokon nederlendarar. Sidan 1962 har eg vore med som friviljug i Raude Krossen, og på 1970- og -80-talet sat eg eit par periodar i kommunestyret for Krf. Dei siste 40 åra har eg vore medlem av Tempel Ridder Ordenen, som arbeidar for å fremje det gode for familien, samfunnet og den einskilde. Eg var òg ein aktiv elgjegar i 30 år, noko som var ei god avkopling. I seinare tid har eg engasjert meg i Etnedal Historielag, der vi ei stund no har samla inn, og skanna, fleire tusen bilete frå bygda. Planen er å få til ei eller fleire biletbøker, med ulike tema. Vi held òg på med å lage eit hefte om bureisinga i Etnedal, som med sine 84 bureisingsbruk var ei av bygdene med mest bureising. Elles har historielaget hatt fokus på krigsminna i dalen, der vi mellom anna har laga ein krigshistorisk sti ved Høljarast, og vi har sett opp skilt og informasjonstavler ved krigsminna på Bruflat, Høljarast og Tonsåsen. Ved krigsminnet på Høljarast har vi ei gjestebok, som syner at det har vore mange fleire besøkjande etter at tavlene kom opp, og det gler meg stort! Det verkar til å vere ein aukande interesse for krigsminna våre, også mellom ungdommen. Men vi har framleis ein veg å gå, for vi er enno ikkje flinke nok til å ta lærdom av historia, og omsetje det til dagens situasjon. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Den 18. mars i år, sat eg klistra til tv-skjermen. Då hoppa barnebarnet mitt, Robert Johansson, for Noreg, under lagkonkurransen i skihopp i Vikersund. Og då han landa på 252 meter og sette ny verdsrekord, ja då var det ikkje fritt for anna enn det kom ei tåre i augekroken. Og ei veke seinare vart Robert den fyrste i verda som har hoppa 250 meter i to bakkar, då han sette ny bakkerekord i Planica. Så eg er ikkje så reint lite stolt av han! Åkledet på veggen bak meg har eg forresten brodert sjølv, og startnummeret som eg har festa på det, har Robert brukt i eit verdscuprenn. Faren min døydde av hjartesvikt, berre 56 år gamal. Eg fekk sjølv hjarteinfarkt for snart 30 år sidan, og eit nytt infarkt noko seinare. Dette gav meg ein støkk, så no trenar eg kvar tysdag og torsdag på Nes. Ein yngre bror av meg døydde også ung. Han vart berre 25 år gamal, og døydde av tuberkulose. Han var heime på permisjon frå Glittre sanatorium, men ville ikkje tilbake då permisjonen var omme, så han døydde heime. Det var vondt å miste han, for vi sto kvarandre nær, broren min og eg. Elles må eg seie at eg var ein ivrig elgjeger frå 1949, og fram til eg ga meg i 2012, 85 år gamal. Den siste tida var vi 10 jegerar på laget, og vi hadde mange fine stunder saman. Eg vil også nemne at eg snart skal vere med svigersonen min til garden hans i Nord-Noreg. Då skal eg opp i fly for fyrste gong, og tanken på det gjer at det kriblar litt i magen! No i august fyller eg 90 år, og då skal det vere selskap med over 50 gjester. Eg gler meg skikkeleg, for det skal bli kjekt å møte heile slekta att! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
© 2023 — Avisa Valdres
Utviklet av Ormstad Multimedia — Opp ↑