Til hausten skal eg byrje på folkehøgskulen i Skogn i Trøndelag, etter at eg blir ferdig med sisteåret på studiespesialisering. På folkehøgskulen skal eg gå lina som heiter USA, film og friluftsliv, der vi i tillegg til teoretisk læring om desse emna, også skal på ulike ekskursjonar. Det heile blir avslutta med ein tur til USA på våren, der vi mellom anna skal til Grand Canyon, Las Vegas og fleire stader på vestkysten. Du kan tru eg gler meg! Eg har ikkje bestemt meg for kva veg eg skal gå vidare etter året i Skogn, for eg er ikkje så glad i å planleggje for mykje, men tenkjer at vegen blir til mens eg går. Undervegs vil eg uansett sjå litt av verda før eg slår meg til ro. Og sidan eg er stolt av å vere frå Valdres, og er sæl av familien min, skal det mykje til om eg ikkje endar opp her. Det er mykje bra tilbod til ungdom i Valdres, så eg kjedar meg aldri. Men den store hobbyen min er å spele langeleik, noko som er ein lang familietradisjon. Eg har vore med på landskappleiken sidan 2013, og skal i år spele i seniorklassa for fyrste gong. Det skal bli artig å prøve seg mot dei aller beste her til lands! Elles høyrer eg på all slags musikk, og synest det er artig å klunke litt på pianoet somtid. Dessutan er eg oppteken av miljøet, og er bevisst på å ikkje bruke meir ressursar enn nødvendig. Sidan 2015 har eg hatt sumarjobb ved Valdres Folkemuseum. Der trivst eg godt, og gler meg til å ta fatt på ein ny sesong. Arbeidsoppgåvene er mangsidige, og det å formidle sin eigen kultur gjer at eg sjølv også blir meir rotfesta, og får ei betre forståing for det unike i Valdres. Eg har også gått Fjellstafetten i Øystre Slidre kvart år sidan 2005. For det beste med Valdres er naturen, og det er ikkje mykje som kan måle seg med ein ski- eller fjelltur i denne naturperla vi bur i! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eg har vore omvisar i Reinli stavkyrkje sidan 1993. Staden der kyrkja står var opphavleg ein offerplass, og ved å byggje kyrkje her, skulle ein fordrive det vonde. Den fyrste kyrkja vart bygd rett etter kristninga av Valdres i 1023. Dette var ei stolpekyrkje, med ei levetid på berre 70-100 år. Då stolpekyrkja si tid var omme, vart det sett opp ei ny kyrkje tidleg på 1100-talet, som etter ei tid brann ned. Ho vart erstatta av den noverande kyrkja, som stod ferdig ein gong mellom 1250 og tidleg på 1300-talet. På kyrkjedøra er det tre låsar, som er frå dei tre kyrkjene som har stått her. Nykelen eg held i handa har følgt alle kyrkjene, og er altså snart 1000 år gamal. Låsbeslaga er dekorert med ulike symbol, og på det eldste beslaget ser ein Odin og Tor, Midgardsormen og drakar. Det er fleire andre norrøne symbol i kyrkja, mellom anna ein smidd ring ved altaret, som skal førestille Midgardsormen, og på ein vegg finn vi ei runeinnskrift til minne om sira Tord. Dessutan er det mange som hevdar at stavkyrkjene vart sett opp av dei som bygde vikingskipa, og ser ein opp i taket, har konstruksjonen mange likskaper med eit vikingskip. Eg er levande oppteken av kulturhistorie, og omvisinga i Reinli stavkyrkje har vorte ein vesentleg del av livet mitt. Av alt eg har opplevd desse åra, var nok det artigaste då Øystein Dolmen frå Knutsen & Ludvigsen kom på omvising. Noko tidlegare, hadde eg oppdaga eit par tydelege fotavtrykk på ein tverrbjelke i taket. Og då Øystein Dolmen stod der i kyrkja, kunne eg ikkje dy meg: «Du syng om ein grevling i taket du, men det er ingenting, for her har vi fotefar i taket», sa eg, og peika på det tydelegaste fotavtrykket. Då skal eg seie deg han gjorde store auge! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Foreldra mine dreiv gullsmedbutikk på Ski, der eg vaks opp, og frå eg var lita var eg med og hjelpte til om kveldane og i helgene. Men sidan eg vaks opp i landlege omgjevnader, med mange dyr i nærområdet, vart eg veldig glad i dyr. Derfor ynskte eg å bli dyrlækjar, men for å kome inn på veterinærstudiet, måtte eg ha eitt års praksis frå gard fyrst. Så då eg var 19 år gamal flytte eg til Bakkebygda i Etnedal, der eg fekk arbeid på ein gard. Vel framme i Etnedal, møtte eg mannen i mitt liv. Han var frå garden der eg bur no, der han hadde mjølkekyr, sauer, hestar, griser og høner. Dermed vart veterinærdraumen lagt på hylla, og eg vart gardkjerring i staden for. Mannen min døydde i 2007, og det var naturleg nok eit hardt slag. Men eg ville ikkje slutte å leve av den grunn, for eg har heile tida vore aktiv, og det ville eg halde fram med. Ved sida av gardsdrifta har eg mellom anna hatt bingoen på Etnedalsheimen i over 20 år, og har vore leiar for grendehuset enno lenger. Dessutan er eg med i historielaget og husflidslaget, eg er guide i Bruflat kyrkje om sumaren, og eg har vore med i soknerådet, kulturrådet og diakoniutvalet, for å nemne noko. Men det dei fleste kanskje forbind med meg, er at eg målar. Eg har måla og teikna heile livet, mest på tre, som til dømes bollar, klokker og sleiver. Det byrja med rosemåling og måling av blomar, før det vart troll, nissar, dyr og landskap. Eg har avhalde ei rekkje kurs både i Valdres, Gudbrandsdalen, Hallingdal, Buskerud og Sogn, og har endatil hatt kurs på Helgelandskysten. Elles må eg seie at livet har fare godt med meg, og eg er så heldig å ha mange snille folk rundt meg. Litt smerter har eg rett nok av og til, men det må ein ha, elles lever ein ikkje! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
© 2025 — Avisa Valdres
Utviklet av Ormstad Multimedia — Opp ↑