Foreldra mine var ikkje religiøse, og gjekk ikkje i kyrkja anna enn når det var dåp, bryllaup og andre hendingar i familien. Men då eg byrja i tredje klasse vart eg med i speidaren – som var i regi av KFUK–KFUM – og eg byrja å be kveldsbøn kvar kveld. Etter kvart vart eg meir nysgjerrig, og ville finne ut meir. Så kvar kveld låste eg døra til rommet mitt, og las i Det nye testamentet. Og då eg vart med på eit pinsemøte, og fekk ei sterk religiøs omvending, vart min veg til ei fast tru forsegla. Etter gymnaset gjekk eg bibelskule i Trondheim og på Livets Ord i Uppsala, der eg forresten vart litt kjent med Carola, som også var elev her. Bibelstudiane førte til at eg fekk lyst til å lære meir, og etter seks og eit halvt år på meinigheitsfakultetet, vart eg ordinert til prest i 1997. Noko seinare kjøpte vi oss hytte på Vaset, og alle turane hit gjorde at vi fekk smaken på Valdres. Så vi døypte dottera vår i Slidredomen i 2011, og då det vart lyst ut stilling som prest i Vestre Slidre eitt år seinare, fann vi ut at vi skulle gjere valdrisar av oss. Og det har vi ikkje angra på, for her trivst vi utruleg godt! Men livet har ikkje vore like lett heile tida. Eg vart skild for ein del år sidan, noko som skuffa mange rundt meg, og som var eit stort nederlag for meg personleg. Likevel har det kome noko godt ut av det, for eg har vorte rausare og fått ei større forståing for at alle kan gjere feil, så no møter eg menneske som slit på ein betre måte. Utanom jobben likar eg å gå i fjellet. Målet er å gå opp på alle 2000-meterstoppane, og eg er no oppe i vel 130. Etter at vi kom til Valdres har eg byrja å fotografere, og er ein over middels ivrig hobbyfotograf. Det er landskap som helst blir festa til minnebrikka, og flotte motiv er i alle fall ikkje noko mangelvare her omkring! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eg vaks opp i ein syskenflokk på ni, med åtte gutar og ei jente. I ungdomsåra dreiv eg mellom anna med skogsarbeid, før eg bygde opp bensinstasjonen på Bruflat i 1959. Eg dreiv stasjonen fram til 1982, då eg byrja ved kassefabrikken på Tonsåsen. Bensinstasjonen leigde eg bort, og eg meiner han var i drift fram til 2010. Når det gjeld interesser, er eg glad i å sykle og gå på ski, og i fjor var eg jamvel på fottur til Rasletinden. Eg er nemleg oppteken av helse, og passar på å få i meg næringsrik kost. Middagen lagar eg frå botn, noko eg lærte då eg var kokk i militæret. Eg et fisk til middag tre-fire gonger i veka, og har brukt makrell i tomat som pålegg i alle fall dei siste 60 åra. Men ein treng kvile også. Eg ser på kroppen min som eit gamalt batteri som ikkje held like godt på straumen lenger. Blir fyrst batteriet tappa ned, er det vanskeleg å lade opp att, for det er ikkje råd å få opp så mykje energi no, som då eg var yngre. Det med helse er viktig, for så lenge ein har god helse, er det opp til ein sjølv korleis ein vil ha det i livet. Og sjølv om det skulle butte imot gjeld det å vere positiv, for det gjer godt både for ein sjølv og dei ein skal vere saman med. Dessutan har eg vore med i songlaget i snart 60 år, der eg syng tenor. Vi øver ein gong kvar veke, og syng under kulturveka og på syttande mai, vi har julekonsertar og songstevne kvart år, og nyleg song vi då biskopen vitja Etnedal. Elles var eg gift med ei flott jente frå Hardanger, men etter at ho hadde vore sjuk i 11-12 år, døydde ho frå meg. Men eg finn ei trøyst i trua. Eg er fast kyrkjegjengar, og trur på eit liv etter dette. Så når mine dagar på jorda er talte, er eg viss på at eg får møte henne att på den andre sida. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
© 2025 — Avisa Valdres
Utviklet av Ormstad Multimedia — Opp ↑