Til hausten skal eg byrje på folkehøgskulen i Skogn i Trøndelag, etter at eg blir ferdig med sisteåret på studiespesialisering. På folkehøgskulen skal eg gå lina som heiter USA, film og friluftsliv, der vi i tillegg til teoretisk læring om desse emna, også skal på ulike ekskursjonar. Det heile blir avslutta med ein tur til USA på våren, der vi mellom anna skal til Grand Canyon, Las Vegas og fleire stader på vestkysten. Du kan tru eg gler meg! Eg har ikkje bestemt meg for kva veg eg skal gå vidare etter året i Skogn, for eg er ikkje så glad i å planleggje for mykje, men tenkjer at vegen blir til mens eg går. Undervegs vil eg uansett sjå litt av verda før eg slår meg til ro. Og sidan eg er stolt av å vere frå Valdres, og er sæl av familien min, skal det mykje til om eg ikkje endar opp her. Det er mykje bra tilbod til ungdom i Valdres, så eg kjedar meg aldri. Men den store hobbyen min er å spele langeleik, noko som er ein lang familietradisjon. Eg har vore med på landskappleiken sidan 2013, og skal i år spele i seniorklassa for fyrste gong. Det skal bli artig å prøve seg mot dei aller beste her til lands! Elles høyrer eg på all slags musikk, og synest det er artig å klunke litt på pianoet somtid. Dessutan er eg oppteken av miljøet, og er bevisst på å ikkje bruke meir ressursar enn nødvendig. Sidan 2015 har eg hatt sumarjobb ved Valdres Folkemuseum. Der trivst eg godt, og gler meg til å ta fatt på ein ny sesong. Arbeidsoppgåvene er mangsidige, og det å formidle sin eigen kultur gjer at eg sjølv også blir meir rotfesta, og får ei betre forståing for det unike i Valdres. Eg har også gått Fjellstafetten i Øystre Slidre kvart år sidan 2005. For det beste med Valdres er naturen, og det er ikkje mykje som kan måle seg med ein ski- eller fjelltur i denne naturperla vi bur i! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eg vaks opp på gard i Skjel i Dælsbygd´n, der det vart forventa at eg deltok i gardsarbeidet frå eg var lita. Men det var systera mi som hadde odel på garden, og då tida var mogen for å ta vidare utdanning, visste eg ikkje kva eg skulle velje. Det vart til at eg jobba eitt år, og då fekk eg eit innfall om at eg skulle bli lærar. Og slik vart det. Etter lærarskulen byrja eg på Vestre Slidre skule, der eg har jobba dei ti siste åra. No underviser eg ungdomstrinnet i matte, naturfag og norsk. Eg synest det er fantastisk å jobbe med så mykje flott ungdom, og er heldig som kan vere ein stor del av livet deira. Ingen dag er lik, og eg gler meg til å gå på jobb kvar dag. Eg har vore gift i ti år, og saman har vi to born på tre og åtte år. Mannen min tok over heimgarden sin, og driv med sau. Vi har støl på Johmssyndin, der det korkje er straum eller TV, men vi har radio og fantasien som underhaldning. Tidlegare var eg ein del av folkemusikkmiljøet, og spelte langeleik, song og dansa springar og lagdans. Dette er ei tid eg saknar litt, for her var så rause menneske, og alle var velkomne, gamal som ung. Men med familieliv, jobb og gardsarbeid, strekk ikkje tida til. No driv eg med klatring i Vang saman med dottera mi på åtte år. Dette har vi gjort i snart to år, og det er ei fin øving i koordinasjon og uthald, og gjev dessutan meistringskjensle. Eg har også ein 22 år gamal kaldblodshest. Det er reine terapien for meg, ikkje berre å ri, men også det fysiske arbeidet ved å moke i stallen, og kjenne den særeigne, gode lukta som er her. Under oppveksten lærte vi å vere tolerante, og ha ein aksept for alt og alle. Og eg håpar at eg kan gje borna våre om så berre ein brøkdel av dei verdiane eg fekk i min oppvekst, slik at dei kan bli godt rusta til å takle kvardagen. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Då eg var lita, sende mora mi meg på eit kurs i saum og strikking, fordi eg var så uroleg. Etterpå byrja eg å strikke i skuletimane, så det vart nok rolegare i klassen, om ikkje anna! Det vart uansett starten på ein livslang hobby, og ei attåtnæring. Eg vaks opp i Laksevåg ved Bergen, der eg tok til som lærarvikar etter artium. Men så møtte eg Magnor i 1966, og seinare på året gifte vi oss, og flytte saman til Øystese. To år seinare spleisa eg og tre venninner på ei strikkemaskin. Og då Magnor fekk jobb som rektor ved skulen i Vang i 1972, kjøpte eg ut venninnene mine, og tok med meg strikkemaskina til Valdres. Her i Valdres var det familieliv, deltidsarbeid og ei rekkje verv som tok tida mi. Eg var mellom anna kretsleiar og landsstyremedlem i Norges Husmorforbund, leiar for Vang Høgre, leiar for Vang meinigheitsråd, og redaktør av meinigheitsbladet. Av hobbyar og interesser, kjem song og musikk høgt på lista. Eg har sunge i kor i over 40 år, og då eg slutta med det for fire år sidan, byrja eg på seniordans, og tok til å spele langeleik. Når det gjeld arbeid, har eg hatt deltidsjobb i kommunen i alle år. Noko av det mest gjevande eg har gjort, var å leie oppgraderinga av kommunehuset på byrjinga av 2000-talet. Elles må eg trekkje fram bedrifta eg starta i 1981: «IngWi Model», som framleis er i drift, der eg strikkar mellom anna genserar, kåper, frakkar og luer, med utsal frå huset. Kleda er strikka av to-tråda Raumagarn, og er av god kvalitet. Ja, det er faktisk nokon som framleis brukar klede dei kjøpte av meg på -80-talet! Kleda er populære, med kjøparar frå heile landet, og jamvel frå Sverige og USA. Og ein gong, under ei utstilling på Beitostølen, var det endatil ei dame som ville kjøpe kleda eg hadde på meg! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Frå eg var fire år gamal dreiv foreldra mine Skogadalsbøen, ei DNT-hytte i vestre del av Jotunheimen. Det var eit paradis for oss borna å vere der om sumrane, for det var så fritt og godt. Vi møtte sjølvsagt mange turistar, og vart tidleg gode i språk. Då eg var 17 år reiste eg til USA som utvekslingsstudent, med 1400 kroner i lommepengar. Eg hadde mykje heimlengsel, likevel ringde eg heim berre to gonger det året eg var der, for det var så dyrt. Men eg sende mange brev! Det var eit lærerikt år på mange måtar. Ikkje berre fekk eg gode karakterar og vart god i engelsk, men eg vart òg sjølvstendig. Mor mi er ein godt kjend folkemusikkutøvar i Valdres, og far hennar var ein drivande dyktig felespelar. Sjølv byrja eg å spele langeleik hjå Guri Hegge då eg var 12 år gamal, og medan vi spelte, sat far hennes og hulla. Eg har vore med på fleire kappleikar, og vann Landskappleiken i 1975 og 1977. No har eg éin elev som eg lærer opp, så eg får framleis spelt litt på langeleiken. Elles dansar eg lagdans med mannen min, og vi er på Landskappleiken kvart år. Til våren skal eg gå av med pensjon, etter å ha jobba som lærar sidan 1979. Når det gjeld skulen, synest eg myndigheitene legg opp til eit løp som kan vere for mykje for ein unge. Dei legg for stort press på elevane, og ventar at dei skal vere perfekte på alle måtar. Eg saknar ein større aksept for at vi treng alle slags folk, for alle må ikkje ha universitetsutdanning. Nokon må kunne praktisk arbeid også – kven skal elles gjere jobben for at samfunnet skal fungere? På skulen er det alle slags elevar med ulike kvalitetar, og det skulle berre mangle om dei ikkje får vere den dei er. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Då eg var lita hadde eg lyst til å spele trommer, men dei heime var nok ikkje så begeistra for den tanken – dei såg vel føre seg at det kunne bli mykje bråk. Så mor mi viste meg eit bilete av ein langeleik, og lurte på om eg ikkje heller ville lære å spele på den. Og slik vart det. No har eg spelt langeleik i snart 20 år, og er tilkallingsvikar ved kulturskulen i Nord-Aurdal, der eg lærar andre å spele. Eg har tidlegare vore med på fleire lokal- og landskappleikar, men det vart mindre speling då eg flytte til Oslo, der eg var i åtte år. Men no har eg flytt heimatt, og øver fleire gonger i veka. Målet er å bli meir aktiv i miljøet, og ta til att med tevlingar. Elles har eg dei siste åtte åra drive med steppedans, noko eg byrja med i Oslo. Eg vart med to andre jenter i ei gruppe vi kalla Offbeat Entertainment, og eg hugsar særleg godt ei framsyning vi hadde på eit kjøpesenter, der ei lita jente i barnevogn hylte av glede då ho såg oss danse. Når ein steppedansar, nyttar ein sko der det på undersida av solen er festa jarnplater både framme, og under hælen. Dei lysaste tonane skapast framme, og dei djupaste tonane skapast under hælen, og når vi dansar ynskjer vi å skape ei fengjande rytme, som er med å forsterke musikken. Draumen min er eit småbruk med låve, der eg kan byggje eit studio kor eg kan ta imot elevar som ynskjer å lære seg steppedans. Det hadde sjølvsagt også vore moro å arrangere festivalar, og fått inn dansarar frå inn- og utland. Enn så lenge håpar eg å få til eit steppemiljø i Valdres, og spreie dansegleda her, for etter det eg veit, er eg omtrent den einaste som driv med steppedans i Valdres. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe) Sjå video av Solfrid Olmhus steppedansar ved å klikke her Sjå video av Solfrid Olmhus spelar langeleik ved å klikke her
© 2025 — Avisa Valdres
Utviklet av Ormstad Multimedia — Opp ↑