Frå eg var 12 år gjekk eg med morgonavisa på Paradis i Bergen, og når kong Olav var på Gamlehaugen, var eg også innom der. Eg fekk helse på han nokre gonger, og det var bestandig spennande! Eg vaks opp nær sjøen, og syntest det var stor stas å vere med mor og far i båt. Vi fiska, bada og gjekk i land på holmar og skjer, og kosa oss med maten som mor hadde med. Eg var også ofte i Fana roklubb, der tre av onklane mine var medlemar. To av dei, Carl Henrik og Sigurd Monssen, tok bronse i åtter under OL i London i 1948, så det var stor stas å vere i lag med dei! Som ung vart eg med i Raudekrossen, og har 50 år seinare gått dei fleste gradane. Eg har hatt samarbeidspartnarar frå heile verda, og har teke del i utviklingsprosjekt og internasjonale kontaktleirar. Det har vorte sterke møte med menneske i vanskelege livssituasjonar, men også møte med ressurspersonar i organisasjonen, samt politikarar og andre samfunnstoppar. Eg kom til Merket i 1982, fyrst som nestleiar og seinare som leiar i 19 år. Men dei siste seks–sju åra har eg vore verksemdsleiar for innvandringstenesta i Sør-Aurdal. Og eg må seie eg blir lei meg når eg ser kor lett vi set framande i bås, for når vi fyrst blir kjent, er vi ikkje så fordømande. Elles har eg klimpra på gitar sidan eg var 11–12 år, og spelte med ein del kjende musikarar i Bergen på 1970-talet, mellom andre Ove Thue. No spelar eg mest for funksjonshemja – oftast på Merket – og det er eit fint publikum å spele for! Eg likar også å jobbe med tre, og synest det er artig å vøle på gamle hus, og drive med treskjering. Heime har eg bygd ei smie, og har også planar om å setje opp eit lite vikinghus. For eg har særleg stor interesse for gamalt handverk, og har dei ti siste åra vore på vikingmuseet på Borg og undervist i gamalt handverk og byggeskikk. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Foreldra mine hadde Svenes camping, og det var stor stas med alle folka som var innom, særleg dei som kom att år etter år, som vi vart ekstra godt kjende med. Då eg var 12 år, vart eg med på Ulnes handballag, der eg var keeper heilt til eg var 47 år gamal. Vi hadde eit godt handballag i mange år, og i 1973 rykka vi opp til 2. divisjon. Heile bygda var sterkt engasjert, og det kokte når vi spelte kampar. Heimekampane måtte vi spele i Golhallen, sidan det ikkje var hall i Valdres. Og ein periode var det endatil køyreforbod på sundagane, og då var vi nøydde til å ta drosje til kampane. Dei siste 15 åra har eg jobba på Bagn skule, og det har vore heilt fantastisk. For eg brenn for dei unge, og har i jobben prøvd å setje meg inn i kva dei er opptekne av så vi har noko å prate om, slik at dei blir sett, og vi kan vere på lag. Vi har sjølve ei dotter og to barnebarn. Dei er busette i Kristiansand, og vi reiser nedover så ofte vi kan, så vi kan vere saman med dei. Elles har eg vore med i ungdomslaget frå 15-årsalderen, eg har drive med neversløyd i 30 år, og eg har vore med i husflidslaget sidan starten. Den siste tida har vi i husflidslaget vore travle med å få alt klart til opninga av julebutikken på Bagnsmoen den 22. november. Her blir det julemarknad frå torsdag til laurdag fram til 15. desember, der vi har mykje bakst og mange flotte handlaga produkt til sals. Det er om lag 60 personar som har levert varer til oss, så her skulle vere noko for alle! Bagnsmoen er no valt til Sør-Aurdal sin 1000-årsstad. Dette var Valdres sin største handelsstad i si tid, med landhandel frå 1880-åra. Bygningen er godt ivareteken, så her får dei besøkjande oppleve den gode gamaldagse stemninga av landhandel, utan noko kjas og mas. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eg er utdanna byggmeister, og vekependla til Bærum i 15 år, før eg byrja for meg sjølv. Men dei siste fire åra har eg jobba som avdelingsleiar for eigedom i kommunen. Elles er eg med i brannvesenet, og er leiar for Raudekrossen i Bagn, der eg brukar mykje av fritida mi. Ved sida av fyrstegongstenesta, tenestegjorde eg i Kosovo i 15 månader, der oppgåvene var mangfaldige. Vi var over alt der det var bruk for oss, men det var i hovudsak politioppdrag vi vart sette til, som til dømes vaktteneste, husransakingar og vegkontrollar. Det var ei fin tid, som eg er stolt av å ha vore med på. Av interesser, ragar musikk, film og fotball høgst. Favorittlaget er Manchester United, og den største fotballopplevinga var under Solskjær sin testimonialkamp på Old Trafford, med om lag 15 000 nordmenn på tribunen. Og då Jokke – ein av mine og Solskjær sine favorittartistar – runga over høgtalaranlegget, kom det nok ei tåre i augekroken. Medan eg var ute på den siste motorsykkelturen for sesongen – ein oktoberdag i 2005 – vart eg påkøyrt av ein bil då eg var på veg heimatt. Det var ein kraftig smell, der eine foten vart riven tvers av, og eg knekte ein arm. Eit par dagar etter at eg vart innlagd på sjukehuset svikta lungene, og like etter svikta nyrene. Det vart over 20 operasjonar, og eg heldt på å miste livet eit par gonger. Heldigvis berga eg livet, og legane klarte å redde foten min. Og då kan eg leve med at eg kjem til å ha kroniske smerter resten av livet. Med tida har eg lært å tenkje positivt, for eg trur at positive ting skjer med dei som har ei positiv innstilling. Dessutan er det berre ein sjølv som kan gjere noko med det livet ein lever, så det er lita hjelp i å leggje skulda på andre. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
For 12 år sidan opplevde eg noko artig. Ein kar i bygda, Gunnar Bergsrud, hadde ingen etter seg, og ville gje bort garden sin, Kølhus, til ein yngre person i bygda. Eg melde mi interesse, og då det skulle avgjerast ved trekking kven som skulle overta garden, var det jammen namnet mitt som stod på lappen! Omtrent på same tida vart eg psykisk sjuk, og var veldig langt nede dei neste åra. Tidvis sat eg berre i ein stol, og håpa eg skulle få døy. Det er ikkje lett å lyfte hovudet og finne ein indre motivasjon til å ta tak i livet sitt, når ein balar med så tunge tankar. Men til slutt innsåg eg at eg måtte gjere noko, om eg skulle kome meg på beina att. Fyrst tok eg kurs i meditasjon, og seinare kurs og utdanning i familiekonstellasjonar og traumeterapi. Utdanninga gjorde at eg utvikla meg som person; eg fekk eit større perspektiv, og ei betre forståing av dei ulike sidene ved livet. Men det kravde mange år med hard jobbing, før eg klarte å karre meg tilbake til livet. Likevel er eg glad for at eg fekk oppleve denne store nedturen, for kunnskapen eg tileigna meg på vegen skulle vise seg å bli verdifull — ikkje berre for meg sjølv, men også i mitt arbeid for å hjelpe andre. No jobbar eg som miljøarbeidar på Fekjær, og eg er i ferd med å avslutte eit engasjementet som erfaringskonsulent. Eg har også leigd lokale på Joker i Hedalen, der eg skal opne eit tilbod for personar som har noko dei vil arbeide seg gjennom, eller som har eit ynskje om å gå djupare i seg sjølv. Sjølv var eg nøydd til å grave djupt for å hente krefter til å stå løpet ut, og kome dit eg er no. Og eg må seie at eg er stolt av den personen eg er i dag, for dei erfaringane eg hausta førte til at eg vart ei betre mor, ei betre kone, og eit betre menneske. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
© 2023 — Avisa Valdres
Utviklet av Ormstad Multimedia — Opp ↑