Eg vaks opp på ein gard som éin av 11 sysken. Vi låg fleire på same rom, i eit hus som var gamalt, trongt og kaldt, men vi vart ein samansveisa gjeng som har vore der for kvarandre heile livet. Etter å ha jobba for Per Sælid eit par år i ungdomen, flytte eg til Gjøvik og tok tømrarutdanning. Så avtente eg fyrstegongstenesta, tok meisterbrev i tømrarfaget og flytte til Oslo. Her budde eg i 20 år, og dreiv sjølvstendig som snikkar frå 1968. Men då den eine broren min tipsa meg om ein gard som var til sals, slo eg til og flytte heim. På garden har eg sett opp tre timbrer: To stover og eit stabbur – og ein stor garasje der mellom anna det store vasshjulet utanfor Gjestegården på Fagernes vart laga. Og sidan eg synest at skifer er eit fantastisk materiale, har eg lagt skifertak på stovene, og no står stabburet for tur. Dei fyrste åra etter at vi kjøpte garden pendla eg til Oslo, medan eg rusta opp våningshuset på garden. Og etter at vi flytte heim dreiv eg litt som snikkar, og jobba også deltid som takstmann. Dessutan dreiv eg «BP» i Røn i seks år, og har dei siste 25 åra drive med produksjon av juletre. Eg var også med å starte Vestre Slidre Frp i si tid, og var mellom anna formann i Oppland Frp i to periodar. Elles er eg interessert i hagearbeid, eg likar å gå i skogen og plukke bær, og er ein ivrig fiskar. Dessutan likar vi å reise. Eg må nemne ein tur til USA der vi var innom eit par farmar. På den eine hadde dei 8 000 mjølkekyr, og på den andre var det ein million kyllingar, så det var ikkje akkurat småbrukarar som dreiv der! Men det er byggjeverksemda som har stått hjartet mitt nærast, og det likaste av alt, var då eg i 1976 teikna og bygde nytt hus på garden der eg vaks opp. For endeleg fekk dei gamle eit betre hus, og det å få sjå kor glade og takksame dei vart, er den beste løna eg kunne fått. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Til hausten skal eg byrje på folkehøgskulen i Skogn i Trøndelag, etter at eg blir ferdig med sisteåret på studiespesialisering. På folkehøgskulen skal eg gå lina som heiter USA, film og friluftsliv, der vi i tillegg til teoretisk læring om desse emna, også skal på ulike ekskursjonar. Det heile blir avslutta med ein tur til USA på våren, der vi mellom anna skal til Grand Canyon, Las Vegas og fleire stader på vestkysten. Du kan tru eg gler meg! Eg har ikkje bestemt meg for kva veg eg skal gå vidare etter året i Skogn, for eg er ikkje så glad i å planleggje for mykje, men tenkjer at vegen blir til mens eg går. Undervegs vil eg uansett sjå litt av verda før eg slår meg til ro. Og sidan eg er stolt av å vere frå Valdres, og er sæl av familien min, skal det mykje til om eg ikkje endar opp her. Det er mykje bra tilbod til ungdom i Valdres, så eg kjedar meg aldri. Men den store hobbyen min er å spele langeleik, noko som er ein lang familietradisjon. Eg har vore med på landskappleiken sidan 2013, og skal i år spele i seniorklassa for fyrste gong. Det skal bli artig å prøve seg mot dei aller beste her til lands! Elles høyrer eg på all slags musikk, og synest det er artig å klunke litt på pianoet somtid. Dessutan er eg oppteken av miljøet, og er bevisst på å ikkje bruke meir ressursar enn nødvendig. Sidan 2015 har eg hatt sumarjobb ved Valdres Folkemuseum. Der trivst eg godt, og gler meg til å ta fatt på ein ny sesong. Arbeidsoppgåvene er mangsidige, og det å formidle sin eigen kultur gjer at eg sjølv også blir meir rotfesta, og får ei betre forståing for det unike i Valdres. Eg har også gått Fjellstafetten i Øystre Slidre kvart år sidan 2005. For det beste med Valdres er naturen, og det er ikkje mykje som kan måle seg med ein ski- eller fjelltur i denne naturperla vi bur i! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Etter gymnaset var eg sivilarbeidar på Grimebakken, som var ein heim for psykisk utviklingshemma born og unge. Desse fine menneska gjorde eit sterkt inntrykk på meg, noko som vart avgjerande for at eg resten av yrkeslivet valde å jobbe med menneske med ulike utfordringar. Så etter siviltenesta flytte eg til Oslo, og tok dei neste seks åra utdanning innan sjukepleie, sosialt arbeid og diakoni. Eg har bestandig likt å reise, og på barneskulen skreiv eg jamvel stil om kor sterkt eg lengta etter å få vere på tur. No har eg vore rundt i store delar av verda, der særleg eit besøk i Etiopia for nokre år sidan sette sine spor: Kvinnene stod opp før sola, for å gå 10–12 kilometer etter brensel. Dei samla kvistar i ein stor haug, og bar den tunge børa på krokete ryggar same vegen tilbake, for så å lage mat til mennene sine. Frå den dagen av lovde eg meg sjølv at eg aldri meir skulle klage på eigne vegne. Frå 2000 til 2003 flytte eg til USA for å jobbe i sjømannskyrkja i New Orleans. Eg gjorde alt frå å rake lauv til å avhalde gudstenester, men var for det meste på skipsbesøk hjå norske sjøfolk. Dette var ei fantastisk fin tid i ein by eg vart uendeleg glad i, og som eg har vitja fleire gonger sidan. Ja, eg har til og med vore her som turistguide tre gonger! No har eg vore pensjonist i ni år, men eg er framleis aktiv. Eg sit i styret på Stabburshella, og har vore med i pilegrimsfellesskapet sidan starten i 2003. Dessutan skriv eg i Kyrkjeliv, eg er veldig glad i å gå i fjellet, og er ein ivrig fotograf – særleg med fuglar som motiv. Men når eg skal slappe av er eg åleine heime, og set meg til med nokre av fotobøkene mine, med jazz frå New Orleans, eller Beethovens niande symfoni på full styrke. Då skal eg seie deg det er ein som trør takta! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Fram til eg var 18 dreiv eg med skiskyting, men eg var for dårleg til å skyte, så eg gjekk over til langrenn i staden for. Og då eg var ferdig på vidaregåande flytte eg til Lillehammer, der eg dei neste fem åra satsa på langrenn for fullt. Som beste resultat fekk eg 25. plass i NM for seniorar. Ved sida av langrennssatsinga var eg student. Det vart ein bachelor i idrettsfag, eit årsstudium i økonomi, og eitt år med praktisk pedagogisk utdanning. Deretter vart det eitt år med studiar innan spesialpedagogikk på idrettshøgskulen i Oslo, før eg vende nasen heim, og byrja som idrettslærar på Valdres vidaregåande skule. På skulen underviser eg i langrenn og skiskyting. Eg har med meg nokre nyttige erfaringar i tida frå eg sjølv var aktiv, som eg tenkjer elevane mine kan dra nytte av. For eg lærte mykje om meg sjølv då eg trente regelmessig 10–12 økter i veka. Både om det reint kroppslege og kva som må til av trening, og at ein må evne å hente ut det siste av krefter, men også at ein må vere strukturert og ha evne til planlegging. Dessutan var eg for ivrig, og trente litt feil og for mykje. Eg ville for mykje for fort. Og når ein sjølv har kjent dette på kroppen, er det lettare å sjå teikna hjå andre. Elles er eg oppvaksen på gard, og skal ta over drifta om ikkje så lenge. Eg driv også med jakt og fiske, og unnar meg ein tre veker lang utanlandstur kvar sumar. Då reiser eg gjerne til Frankrike, der eg mellom anna har vore og sett Tour de France eit par gonger, men USA er også veldig fint. Og sjølvsagt brenn eg for fysisk aktivitet. Eg ser at elevane trivst i aktivitet, og eg er sjølv ein ivrig mosjonist: Eg går mykje på ski, og spelar også fotball for FK Vang. Det er så rart med det; alt går så mykje lettare når ein kjem seg ein tur ut. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Etter handelsskulen jobba eg i klesbutikk i Drammen nokre år, før eg flytte heim, og arbeidde ei kort stund for Brustad i Bagn. Deretter etablerte vi butikken Herreklær på Fagernes i 1979, og litt seinare Skonytt, som eg dreiv fram til 1997. Etter at butikken var avvikla jobba eg eitt år for St. Olaf College i Minnesota, der eg transkriberte gamle brev som var sendt mellom slektningar og vener i USA. Eg fekk nemleg tidleg ein lidenskap for slekts-, lokal- og utvandringshistorie. Den fyrste oppgåva eg gjekk laus på, var å kartleggje mi eige slekt. Så, utpå 1980-talet, skreiv eg inn oppføringar frå kyrkjebøker på data, noko som var ein stor jobb. For det er temmeleg mange som er døypt, konfirmert, gift og gravlagt sidan 1692! Denne digitaliseringa gjer at kyrkjebøkene blir meir tilgjengelege for folk, og det synest eg er viktig. Eg dreiv også med slekts- og bygdebokarbeid. Her var det naturlegvis også mange namn å halde styr på, og tidvis mykje «detektivarbeid» for å finne rett person. Det var uansett takk vere arbeidet med desse prosjekta, at førespurnaden frå USA kom. Då eg kom heim frå USA, takka eg ja til jobb hjå Kampenes Begravelsesbyrå. Det angrar eg ikkje på, for dei siste 20 åra har vore dei mest gjevande åra i livet mitt. Det var litt skummelt i byrjinga, men det gjekk seg fort til. For menneske i sorg kastar maska, og er berre snille og gode. Det er også godt å kjenne at ein betyr noko for nokon andre, dessutan har eg lært mykje om meg sjølv, og har faktisk vorte eit betre menneske. Det var veldig rart å gå av med pensjon i mars, for tida hjå Kampenes har gjort noko med meg. Derfor har eg takka ja til ein del jobbar her også etter at eg gjekk av, og tek elles ein tur innom dei gode kollegaene når høvet byr seg. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eg fekk ein tøff start på livet. Då eg var sju år, vart far min smitta av tuberkulose. Han var ikkje heime grunna smittefaren, og døydde då eg var 17 år. Mor vart òg veldig sjuk – ho fekk giktfeber då eg var 12 år gamal. Eg tok over vaskejobben hennar på Ristetun, og vaska etter skuletid. Vi hadde òg to kyr, ein kalv, gris og høner som eg stelte. Det var ikkje aktuelt å få hjelp frå fattigkassa. Eg var for stolt til det, og ville klare meg sjølv. Mor friskna til, og dei to neste sumrane var eg budeie på Midtre Syndin, og 15 år gamal flytte eg til Maristuen, der eg serverte gjester. Etter eitt år på handelsskulen, jobba eg ved hovudkontoret på Felleskjøpet, der fleire hadde «amerikafeber», noko eg òg fekk. Så eg søkte jobb som au pair i San Diego, og 18 år gamal la eg i veg, med 20 dollar i lomma, og det einaste eg kunne seie var «yes» og «no». Etter ni månader flytte eg til Los Angeles, der eg var i 4 år, og jobba med mellom anna optikk. Eg møtte ei rekkje kjendisar i USA, mellom anna fekk eg sitje på fanget til B.B. King, eg trefte Ed Sullivan i Chicago, og eg såg Elvis Presley i ein rosa Cadillac på Sunset Boulevard. Men så måtte eg heim, for mor hadde vorte alvorleg sjuk. Vel heime fekk eg jobb ved salsavdelinga i SAS, og var dessutan reiseleiar for storkundar. Eg fekk sjå nesten heile verda, og hadde ein fantastisk jobb i SAS, der eg var i nær 40 år. Dei siste åra har eg vore engasjert i sanitetsforeininga i Vestre Slidre, og så jobbar eg litt som støttekontakt i Vang. Elles elskar eg dyr, og vil oppmode alle om å vere snill med dyra. Eg er også oppteken av ungdom. Og dersom eg skal gje dei eit råd, er det å ha ein plan, og ikkje gjere noko gale, for det vil stenge for så mange vegar vidare i livet. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Frå eg var fire år gamal dreiv foreldra mine Skogadalsbøen, ei DNT-hytte i vestre del av Jotunheimen. Det var eit paradis for oss borna å vere der om sumrane, for det var så fritt og godt. Vi møtte sjølvsagt mange turistar, og vart tidleg gode i språk. Då eg var 17 år reiste eg til USA som utvekslingsstudent, med 1400 kroner i lommepengar. Eg hadde mykje heimlengsel, likevel ringde eg heim berre to gonger det året eg var der, for det var så dyrt. Men eg sende mange brev! Det var eit lærerikt år på mange måtar. Ikkje berre fekk eg gode karakterar og vart god i engelsk, men eg vart òg sjølvstendig. Mor mi er ein godt kjend folkemusikkutøvar i Valdres, og far hennar var ein drivande dyktig felespelar. Sjølv byrja eg å spele langeleik hjå Guri Hegge då eg var 12 år gamal, og medan vi spelte, sat far hennes og hulla. Eg har vore med på fleire kappleikar, og vann Landskappleiken i 1975 og 1977. No har eg éin elev som eg lærer opp, så eg får framleis spelt litt på langeleiken. Elles dansar eg lagdans med mannen min, og vi er på Landskappleiken kvart år. Til våren skal eg gå av med pensjon, etter å ha jobba som lærar sidan 1979. Når det gjeld skulen, synest eg myndigheitene legg opp til eit løp som kan vere for mykje for ein unge. Dei legg for stort press på elevane, og ventar at dei skal vere perfekte på alle måtar. Eg saknar ein større aksept for at vi treng alle slags folk, for alle må ikkje ha universitetsutdanning. Nokon må kunne praktisk arbeid også – kven skal elles gjere jobben for at samfunnet skal fungere? På skulen er det alle slags elevar med ulike kvalitetar, og det skulle berre mangle om dei ikkje får vere den dei er. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
© 2025 — Avisa Valdres
Utviklet av Ormstad Multimedia — Opp ↑