Tag

Jakt og fiske

Per Hytten, Bøaflata, Vang, fødd 1938

Snautt to veker før andre verdskrig var omme, hende det noko som eg hugsar som det skulle vore i dag. Engelskmennene sende ut meir enn 100 bombefly mot eit oljeraffineri rett utanfor Tønsberg by, fordi dei trudde at tyskarane fekk drivstoff til ubåtane sine derifrå. Men vi som budde rett ved vart også råka. Huset vårt – der det oppheldt seg ti personar – vart bomba til ruinar, men vi overlevde heldigvis alle. Det var dessverre ikkje alle i nabolaget som var like heldige, for av dei 70–80 menneska som budde her, var det berre om lag 20 overlevande. Seinare i livet skulle idrett, friluftsliv, jakt og fiske bli ein stor del av livet mitt. Av personlege rekordar kan eg nemne 6,99 meter i lengde, 11,1 på 100 meteren og 1,99 meter i høgde i den gamle saksestilen, på ei tid då norgesrekorden var to meter. Eg hoppa også 4,40 meter i stav med ein heilt stiv stav, som ikkje gav den katapult-effekten ein har i dag, medan verdsrekorden 4,77 meter. Dessutan har eg ein fjerde plass i tikamp frå NM, og eg vart også teke ut til ein landskamp i fotball, då vi den 24. juni 1956 spelte mot Danmark, og vann 3–2. Når det gjeld jakt og fiske, har eg teke ein aure på seks kilo på tørrfluge, som eg trur står som norgesrekord enno, og eg har skote eit reinsdyr som hadde ei slaktevekt på 94 kg. Elles lærte eg å flyge av Arvid Piltingsrud, som var med på bombinga av Tyskland under krigen. Sjølv tok eg flysertifikatet i 1966. Eg har også køyrt Route 66 på Harley på byrjinga av 1970–talet, noko som var ei stor oppleving. Som «hjelm» brukte eg den lua eg har på meg no. Det er nok også nokon som kjenner namnet mitt frå avisa, sidan eg har skrive om lag 120 lesarinnlegg i «valdresen». Og no har eg byrja å skrive mine memoarar, så siste ord er ikkje sagt enno! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)

Vegard Kjøs Egge, Ellestadbygdé, Lomen, fødd 1988

Fram til eg var 18 dreiv eg med skiskyting, men eg var for dårleg til å skyte, så eg gjekk over til langrenn i staden for. Og då eg var ferdig på vidaregåande flytte eg til Lillehammer, der eg dei neste fem åra satsa på langrenn for fullt. Som beste resultat fekk eg 25. plass i NM for seniorar. Ved sida av langrennssatsinga var eg student. Det vart ein bachelor i idrettsfag, eit årsstudium i økonomi, og eitt år med praktisk pedagogisk utdanning. Deretter vart det eitt år med studiar innan spesialpedagogikk på idrettshøgskulen i Oslo, før eg vende nasen heim, og byrja som idrettslærar på Valdres vidaregåande skule. På skulen underviser eg i langrenn og skiskyting. Eg har med meg nokre nyttige erfaringar i tida frå eg sjølv var aktiv, som eg tenkjer elevane mine kan dra nytte av. For eg lærte mykje om meg sjølv då eg trente regelmessig 10–12 økter i veka. Både om det reint kroppslege og kva som må til av trening, og at ein må evne å hente ut det siste av krefter, men også at ein må vere strukturert og ha evne til planlegging. Dessutan var eg for ivrig, og trente litt feil og for mykje. Eg ville for mykje for fort. Og når ein sjølv har kjent dette på kroppen, er det lettare å sjå teikna hjå andre. Elles er eg oppvaksen på gard, og skal ta over drifta om ikkje så lenge. Eg driv også med jakt og fiske, og unnar meg ein tre veker lang utanlandstur kvar sumar. Då reiser eg gjerne til Frankrike, der eg mellom anna har vore og sett Tour de France eit par gonger, men USA er også veldig fint.   Og sjølvsagt brenn eg for fysisk aktivitet. Eg ser at elevane trivst i aktivitet, og eg er sjølv ein ivrig mosjonist: Eg går mykje på ski, og spelar også fotball for FK Vang. Det er så rart med det; alt går så mykje lettare når ein kjem seg ein tur ut. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)

Ottar Haugen, Ringjarhaugen, Skrautvål, fødd 1926

Det var mykje slit då eg vaks opp, og knapt med pengar. I ungdomsåra dreiv eg i skogen, og jobba som tenestegut på eit par gardsbruk om sumaren. Dette var før krigen, og eg tente mellom ei og to kroner dagen, men spedde noko på inntekta ved å setje ut rypesnarar. Etter krigen var eg mellom anna i tysklandsbrigaden, og jobba deretter eit par år som snikkar i Oslo. Då var lønningane mykje betre, og eg tente ni kroner timen då eg byrja, og hadde 13 kroner timen på slutten. Så tok eg over heimgarden på midten av femtitalet, og dreiv med mjølkekyr fram til sonen vår tok over i 1991. No har helsa vorte dårlegare, men eg var med i fjøset fram til for tre–fire år sidan, og køyrde møkk til eg var 88. Ei stund på 1940– og –50-talet dreiv eg med skiskyting. Vi gjekk ei hard løype; frå skulehuset, ned til isen på fjorden og oppatt. Skytinga føregjekk med Krag, og blinkane var figurar som stod gøymt på vilkårlege plassar i skogen, så det gjaldt å ha augene med seg! Elles brøytte eg skiløyper frå borna våre var små og fram til eg vart 86, og var dessutan tidtakar på klubbrenn. Den fyrste tida laga eg skispora ved å gå tre runder rundt løypa på ski, så det var ei stor lette då det vart kjøpt snøskuter i 1978. For innsatsen eg la ned, vart eg valt til æresmedlem i Skrautvål idrettslag i 2007. Jakt og fiske har vore to av dei store lidenskapane mine i livet. Eg gjekk på elgjakt fram til eg var 85 år, og hadde då jakta i 63 år, og felt meir enn 70 elgar. Men dei turane eg hugsar best, var når eg reiste til fjells med fiskestonga midtsumars. På turen gjennom skogen kunne eg høyre gauken som gol, og orrfuglen spele. Vel framme ved vatnet gjorde eg opp eit bål, og kokte meg kaffi. Då skal eg seie deg at eg kosa meg! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)

© 2024 Avisa Valdres

Utviklet av Ormstad MultimediaOpp ↑