Kvar sumar i ungdomsåra reiste eg opp til garden som onkelen og tanta mi eigde, for å hjelpe til. Draumen var å ta over drifta, og i 2009 vart draumen verkeleg. I mellomtida gjekk eg mellom anna kunsthandverksskulen, eg tok ein bachelor i landbruksteknikk, og ein master i reiseliv og landbruk. Garden har vore i familien i fem generasjonar, og har autentiske bygg frå fleire hundreår som vi vøler på. Her var mjølkekyr, men vi har no starta med dølafe – som er kritisk utryddingstruga – og driv med kjøtproduksjon. Utanom garden jobbar eg i Ungt Entreprenørskap (UE), og driv med eigne prosjekt. Mellom anna lagar vi talglys av ekte talg som vi sel til besøkjande og i utvalde butikkar. Vi har også hatt quizkveldar og gardskafé, og har arrangert guida turar til Breieleiren. Når det gjeld jobben i UE, går den ut på å reise rundt på grunn- og vidaregåande skular, for å inspirere unge til å tenkje nytt, og skape verdiar. Målet er å gjere det attraktivt for dei unge å busetje seg i Valdres etter enda skulegang. Eg er også med i prosjektgruppa for makerspace, der elevane får lære koding, som er ein essensiell kunnskap for dei som veks opp i dag. For meg er bygningsvern, og det å skjøtte kulturarven, ressursane og miljøet, viktig. Ved å ta vare på bygningane blir det ikkje berre meir interessant å ta over garden, det blir også høve for fleire til å oppleve korleis det var. Derfor ynskjer vi å formidle kunnskap om gamle dagar, og sjå kva vi kan lære av dette i dag. Elles er eg glad i å vere ute, og kosar meg skikkeleg når eg kan spenne på meg skia rett utanfor døra, og legge i veg. Mannen min, dei to sønene, og yngstejenta vår på eitt år – som eg dreg i pulk – er med, og inne i skogen tenner vi bål, grillar pølser og drikk solbærtoddy. Betre kan ein ikkje ha det! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
For 12 år sidan opplevde eg noko artig. Ein kar i bygda, Gunnar Bergsrud, hadde ingen etter seg, og ville gje bort garden sin, Kølhus, til ein yngre person i bygda. Eg melde mi interesse, og då det skulle avgjerast ved trekking kven som skulle overta garden, var det jammen namnet mitt som stod på lappen! Omtrent på same tida vart eg psykisk sjuk, og var veldig langt nede dei neste åra. Tidvis sat eg berre i ein stol, og håpa eg skulle få døy. Det er ikkje lett å lyfte hovudet og finne ein indre motivasjon til å ta tak i livet sitt, når ein balar med så tunge tankar. Men til slutt innsåg eg at eg måtte gjere noko, om eg skulle kome meg på beina att. Fyrst tok eg kurs i meditasjon, og seinare kurs og utdanning i familiekonstellasjonar og traumeterapi. Utdanninga gjorde at eg utvikla meg som person; eg fekk eit større perspektiv, og ei betre forståing av dei ulike sidene ved livet. Men det kravde mange år med hard jobbing, før eg klarte å karre meg tilbake til livet. Likevel er eg glad for at eg fekk oppleve denne store nedturen, for kunnskapen eg tileigna meg på vegen skulle vise seg å bli verdifull — ikkje berre for meg sjølv, men også i mitt arbeid for å hjelpe andre. No jobbar eg som miljøarbeidar på Fekjær, og eg er i ferd med å avslutte eit engasjementet som erfaringskonsulent. Eg har også leigd lokale på Joker i Hedalen, der eg skal opne eit tilbod for personar som har noko dei vil arbeide seg gjennom, eller som har eit ynskje om å gå djupare i seg sjølv. Sjølv var eg nøydd til å grave djupt for å hente krefter til å stå løpet ut, og kome dit eg er no. Og eg må seie at eg er stolt av den personen eg er i dag, for dei erfaringane eg hausta førte til at eg vart ei betre mor, ei betre kone, og eit betre menneske. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eg vaks opp i Viña Del Mar midt i Chile, om lag ein kilometer frå havet. Her var det fin natur, mange fjell og markerte årstider. Vi fiska og bada ofte, og syntest vi hadde det veldig fint. Men etter at president Allende vart styrta i eit militærkupp i 1973, vart Chile styrt som eit militærdiktatur fram til 1990. Det vart innført portforbod, soldatar patruljerte gatene, og det var mangel på nesten alle varer. Dette førte til stor ubalanse og mange protestar, for folket ville ikkje ha det slik. På grunn av den vanskelege situasjonen, flykta mange chilenarar ut av landet. Sjølv lånte eg pengar av bror min i 1988 og reiste til Stryn, før eg to år seinare flytte vidare til Øystre Slidre. Sidan har eg jobba som miljøarbeidar, og då kommunen hjelpte meg med utdanning slik at eg vart helsefagarbeidar i år 2000, var eg både stolt og takksam. Eg har hatt fibromyalgi i mange år, og er plaga med mykje smerter. Eg er flink til å trene og går fast til fysioterapi, men sjukdommen og smertene har likevel vorte verre. Smertene gjer at eg blir fort sliten, og eg har også vorte meir gløymsk. For å ikkje berre sitja inne og synast synd på meg sjølv, men heller prøve å få tankane over på noko anna, har eg laga meg til ei «furtebu». Her driv eg med treskjering og anna trearbeid, og lagar mellom anna veggklokker, blomsterkasser og fuglehus. Då får tankane flyte fritt, og i staden for mismot, kjenner eg på gleda over å skapa noko. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
© 2024 — Avisa Valdres
Utviklet av Ormstad Multimedia — Opp ↑