Foreldra mine var ikkje religiøse, og gjekk ikkje i kyrkja anna enn når det var dåp, bryllaup og andre hendingar i familien. Men då eg byrja i tredje klasse vart eg med i speidaren – som var i regi av KFUK–KFUM – og eg byrja å be kveldsbøn kvar kveld. Etter kvart vart eg meir nysgjerrig, og ville finne ut meir. Så kvar kveld låste eg døra til rommet mitt, og las i Det nye testamentet. Og då eg vart med på eit pinsemøte, og fekk ei sterk religiøs omvending, vart min veg til ei fast tru forsegla. Etter gymnaset gjekk eg bibelskule i Trondheim og på Livets Ord i Uppsala, der eg forresten vart litt kjent med Carola, som også var elev her. Bibelstudiane førte til at eg fekk lyst til å lære meir, og etter seks og eit halvt år på meinigheitsfakultetet, vart eg ordinert til prest i 1997. Noko seinare kjøpte vi oss hytte på Vaset, og alle turane hit gjorde at vi fekk smaken på Valdres. Så vi døypte dottera vår i Slidredomen i 2011, og då det vart lyst ut stilling som prest i Vestre Slidre eitt år seinare, fann vi ut at vi skulle gjere valdrisar av oss. Og det har vi ikkje angra på, for her trivst vi utruleg godt! Men livet har ikkje vore like lett heile tida. Eg vart skild for ein del år sidan, noko som skuffa mange rundt meg, og som var eit stort nederlag for meg personleg. Likevel har det kome noko godt ut av det, for eg har vorte rausare og fått ei større forståing for at alle kan gjere feil, så no møter eg menneske som slit på ein betre måte. Utanom jobben likar eg å gå i fjellet. Målet er å gå opp på alle 2000-meterstoppane, og eg er no oppe i vel 130. Etter at vi kom til Valdres har eg byrja å fotografere, og er ein over middels ivrig hobbyfotograf. Det er landskap som helst blir festa til minnebrikka, og flotte motiv er i alle fall ikkje noko mangelvare her omkring! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eg vaks opp i Hedalen, og måtte flytte på hybel for å gå skule. Og sidan eg var ein ivrig skihoppar, søkte eg meg til skular med hoppbakke i nærleiken. Fyrste stopp var folkehøgskulen i Hurdal, så eit år på maskin og mek. på Raufoss, før eg gjekk tre år på idrettslina på Fagernes. Men eg var også interessert i musikk og song, og medan eg gjekk på idrettslina var eg med og fekk liv att i Arken Ten Sing. Dette gav meirsmak, så eg søkte meg inn på musikklina på bibelskulen i Oslo, og dirigerte også eit par kor medan eg budde i byen. Etter Oslo vart det ein del flytting og fleire studiar innan song, samt arbeid som dirigent både her heime og på Vestlandet, før eg kom attende til Valdres for godt. No er eg busett i Slidre, og har ei halv stilling som rektor på kulturskulen, og ei halv stilling som leiar for kultursektoren i kommunen. Eg syslar også med eit spennande prosjekt for å finne ut korleis vi kan få meir kompetanse på moderne teknologi i Valdres. Kort tid etter at eg kom heim til Valdres starta eg opp koret Kurve, som er eit av hjarteborna mine. Vi skal ha to konsertar no i september, ein på Svalbard og ein i Hedalen. Elles er eg glad i friluftsliv, og eg har tidlegare drive med klatring. Av turane eg hugsar best, var klatreturen opp sydpilaren på Stetind, og då eg hoppa frå det eine til det andre «hornet» på Svolværgeita. Eg har også vore oppteken av den globale situasjonen sidan byrjinga på 1990-talet, og er engsteleg for utviklinga. Eg håpar verkeleg ikkje at det går så langt at vi må slåst for maten. No som ungane våre har byrja på skulen, har eg eit håp om at det skal bli meir tid til sosialt samvære og friluftsliv framover. Og skal eg vere ærleg, drøymer eg om å kome i så god form, at eg kan ta til å hoppe litt på ski att! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Far min var snikkar, og hadde 8-10 karar i arbeid. Sjølv gjekk eg eitt år på møbelsnikkar-lina på yrkesskulen på Leira, før eg flytte til Dovre, og tok tømrarutdanning der. Eg avtente også fyrstegongstenesta og jobba litt med Tor-Erik Ranheim i Oslo, før eg tok til å jobbe for far min. I 1979 tok eg og bror min, Terje, over drifta, og starta opp Slidrebygg i 1997, i lag med nokre andre. Av jobbane eg har vore med på, kan eg nemne ombyggjinga av banken i Slidre i 1972/-73 og Ølken Hotell i 1974, dessutan bygde vi mange fjøs, mellom anna fjøset til Knut Hauge, som vart sett opp i 1970. Elles byrja eg å sparke fotball i åtte-ni årsalderen, då vi var nokre kompisar som møttest nesten kvar kveld på Slidrebrenno. Eit par år seinare vart eg «headhunta» av Olle Rosendal, som overtala meg til å spele for Røn. Olle skulle vise seg å bli ein goalgetter for Røn, men då han stod i fare for å bli keeper – noko han ikkje ville – fekk han overtala meg til å vakte buret. På den tida trena smågut-, gute- og A-laget saman, og eg var ganske redd når dei store stjernene på A-laget skulle skyte på meg! På bortekampane vart det sett krakkar i meieribilane, som vart fylte opp av vestreslidringar. Det var ei artig tid! Så byrja eg å spele for Slidre 28 år gamal, samstundes som Per Eidsvik vart spelande trenar. Då starta «gullalderen» for fotballen i Slidre, og vi var oppe på fjerde høgste nivå i serien. For tida er eg med i styret på Plassen, som er ein samlingsstad for eldre i kommunen. Her er ei rekkje tilbod og aktivitetar, mellom anna boccia, dans, trening, høgtlesing, loddsal og grilling. Vi har det veldig triveleg, men har plass til mange fleire! Har du lyst til å kome, men har problem med skyss? Ta kontakt, så ordnar vi det! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Det viktigaste for meg er å vere aktiv og ha noko å gjere, elles er eg ikkje tilfreds. Ved sida av ulike jobbar, gards- og hagearbeid, synest eg det har vore gjevande å vere med i lag og foreiningar. Eg har mellom anna vore styreleiar i husmorlaget og Folkeakademiet, samt medlem av sanitetsforeininga sidan eg var 15 år. Elles driv eg med porselensmåling og skinnfellarbeid, der eg også har halde ei rekkje kurs. Men det som står mitt hjarte nærast, er tida i viseklubben Busserullen, og dei 19 åra eg var leiar for grendehuset Ristetun. Når det gjeld Busserullen, tok vi til å spele i 1976, og heldt det gåande fram til 2015. Vi hadde det utruleg artig i lag, og spelte jamvel inn ei plate i 1996. Etter at vi vart oppløyst, har tre stykke av oss gått saman med to andre songarar, og laga ei ny gruppe som vi kallar Restidn. Vi syng og spelar trekkspel, der hovudsaka er å lage hyggje for andre. Ein gong i månaden er vi på sjukeheimen og på Bergtun for å syngje. Dagane kan bli lange på ein heim, der mange har mista sine næraste, og av ulike årsakar kan slite med tunge tankar. Då kan musikk og song vere eit lyspunkt, som jagar vekk dei mørkaste skyene. Eg har sjølv fått kjenne kva det vil seie å miste nokon av dei næraste. Det var ille nok då mannen min døydde i 1993, men det verste var likevel då dottera mi, Anne Randi, døydde i fjor, etter å ha vore kreftsjuk i to og eit halvt år. Ho klaga ikkje, men eg så kor store smerter ho hadde, og kor mykje ho leid. Det var grusomt å vere vitne til. Det gjeld å ta vare på dei ein er glad i, for ein veit ikkje kor lang tid ein får saman. Og så lenge ein har helse til å vere sosial og ha det kjekt med familie og vener, ja då kan ein få oppleve det som verkeleg er noko verdt. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eg kom til verda i Etnedal, for far min var kjøpmann på Bruflat på denne tida. Så flytte vi til Hønefoss-kanten i 1948, men kom heimatt til Valdres to år seinare, då han far fekk jobb som bestyrar på Samvirkelaget i Røn. Etter at eg var ferdig på realskulen i 1960 flytte eg til Kristiansund, der eg gjekk på økonomisk gymnas, som det heitte den gongen. Etter tre år i Kristiansund vart det eitt år i militæret, og eit par år i Oslo. Men så fekk eg jobb som likningssjef i Slidre i 1967, og dermed vart det ein ny runde med pappaskar, og flytting. Jobben som likningssjef var midt i blinken, for eg har bestandig likt å drive med tal. Eg gjekk av med pensjon i 2005, men eg held framleis på med tal, for no er eg heilt hekta på sudoku! Etter at eg vart pensjonist har eg også vore jamleg på Plassen aktivitetssenter, der eg les små stubbar for dei frammøtte. Det går i lokalhistorisk stoff, og det er O. K. Ødegård og Mons G. Hagen som er favorittane. Elles er fotball viktig for meg. Eg kom med på A-laget til Røn som sekstenåring, og spelte for Kristiansund dei tre åra eg studerte der. Men då eldstesonen vår, Gjermund, vart fødd i 1967, la eg opp. Då vart det ikkje like kjekt å reise ut på kampar i helgene. Men etter at eg gav meg som spelar, vart eg etterkvart trenar for laga til sønene mine, og det var veldig gjevande. Eg og kona har vore saman i godt over 50 år, og har to barn og åtte barnebarn. Dessverre døydde Gjermund av kreft for snautt tre år sidan. Det var sjølvsagt eit hardt slag, men eg er oppteken av at ein ikkje skal grave seg ned i tunge tankar, for livet må gå vidare, trass alt. Heldigvis har eg heile tida hatt eit godt humør, og eg synest humor er viktig. Det har vore ei god hjelp i ei elles vanskeleg tid. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eg er fødd og oppvaksen i Oslo, men sidan familien min har hytte i Hemsedal, vart eg tidleg glad i fjellet. Så då eg fekk tilbod om ei stilling som kiropraktor ved Valdres kiropraktikk i fjor vår, flytte eg på flekken! Dessutan har eg tre hundar, mellom anna to engelsksetterar som krev mykje mosjon, og dei set sjølvsagt også stor pris på å kome til fjells, der det er rikeleg av boltreplass. Eg tok utdanninga mi som kiropraktor i England. Fyrst gjekk eg fem år på skule før eg flytte heim og tok eitt års praksis, og fekk master i kiropraktikk. Dernest tok eg ei tilleggsutdanning på eitt år, slik at eg også kunne behandle dyr. Kiropraktikk på dyr er ganske nytt, og er eit tilbod mange ikkje veit om. Men sidan også dyra har musklar og skjelett, kan dei få dei same plagene som oss. Det er flest hundar og hestar eg får inn til behandling, men eg kan ta imot alle dyr som har ryggrad, alt frå papegøyar til elefantar. Eg samarbeider naturleg nok tett med veterinærar, og vurderer frå gong til gong om eg kan behandle dyret sjølv, eller om det må tilvisast vidare. Likeeins har det hendt at eg har fått inn kompliserte tilfelle der veterinær har vore inne, men der det ikkje er funne nokon årsak til plagene. Og når eg då har klart å hjelpe dyret til å blir friskt att, er det sjølvsagt gledeleg. På det personlege plan har eg ein draum om å kjøpe eit småbruk saman med kjærasten min, der vi kan halde hestar, hundar og geiter. Eg har tidlegare drive med mellom anna sprangriding, og eitt av dei største ynska mine er å byrje å ri igjen, for det saknar eg veldig. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
På barneskulen byrja eg å interessere meg for fuglar. Interessa held eg ved like til etter ungdomsskulen, men då dabba det av. Men for 4-5 år sidan skaffa eg meg fotoutstyr, og då vart interessa vekt på ny. Våren er nok favorittårstida mi når det gjeld fotografering, for då kjem alle trekkfuglane tilbake. Då er det eit yrande fugleliv, og ein draum for meg som likar å ta bilete av fuglar. Men det er vanskeleg å fotografere fuglar, for dei sit sjeldan lenge i ro. Og sidan mange av fuglane er små, og ein ikkje kjem så nært innpå dei, treng ein eit objektiv med kraftig zoom for å fange dei inn. Dessutan er det naudsynt med ein viss kvalitet på utstyret for å få skarpe bilete, så det er ein ganske dyr hobby. Eg er medlem av Norsk Ornitologisk Forening si avdeling i Valdres; «Ørrin». Her kjem eg i kontakt med andre som deler same interesse, og det hender vi dreg på turar for å sjå andre fuglar enn vi er vande med, eller for å sjå meir sjeldne artar. Vi reiste til dømes til Runde på Mørekysten i fjor sumar for å sjå den store fuglekolonien der, og for nokre månader sidan vart det observert isfugl på Gjøvik, noko som er sjeldan så langt nord. Men det hender det dukkar opp meir sjeldne fuglar i Valdres òg; eg har til dømes sett både mandarinand og stripegås her. Det er uansett artig å reise ut av distriktet, slik at ein kan sjå andre fugleartar enn dei vi har her heime. Og det å få høve til å gjere det i lag med andre, gjer opplevinga enno større. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Far min dreiv med friidrett så å seie heile livet, og det var han som sytte for at også eg byrja. Eg flytte til Gjøvik og Oslo ein periode i ungdomstida for å gå på skule, men kom heimatt til Valdres med ein gong eg var ferdig med utdanninga. Sidan har eg teke idrettsmerket kvart år, og i 2003 fekk eg heidersprisen for å ha teke idrettsmerket i 35 år på rad. Idrettsmerket får ein ved å klare fastlagte krav innan spenst, styrke, det å vere uthaldande og rask, samt at ein må drive fast med ein fysisk aktivitet, eller trene aktivt gjennom heile året. Innan friidretten har vi vore på tallause klubbstemner, krinsmeisterskap og NM for veteranar, og eg har delteke på Holmenkollstafetten 15-16 gonger, og Det Norske Fjellmaraton 20 gonger. Dette har gjeve oss mange fine turar rundt om i heile Norge, i lag med gode vener frå idrettsmiljøet. Nokon av dei har vore med like lenge som oss. Hausten 2016 vart eg pensjonist, men eg får tida til å gå likevel. Eg likar å halde meg i form, og trenar tre–fire gonger i veka. Treninga har nok vore ein avgjerande årsak til at eg på mine vel 40 år som sekretær i heimesjukepleia i kommunen, ikkje hadde ein einaste fråværsdag. Og det er noko eg er både stolt av og glad for! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
© 2025 — Avisa Valdres
Utviklet av Ormstad Multimedia — Opp ↑