Tag

Fengsel

Stian Rosendal, Moaskogen, Fagernes, fødd 1974

Når eg ser tilbake på barndomen, er det turane med familien som sit att som dei finaste minna. Mora mi er frå Sogn, og om sumrane reiste vi dit for å hjelpe til på garden. Vi ferierte også på Sørlandet og i Danmark, og var ofte på stølen vår, Gomostølen, der det vart mange fine ski- og fjellturar. Etter tre år på idrettslina avtente eg fyrstegongsteneste, og hadde vikarjobb i fengselet i Slidre. Men så kom sambuaren min inn på hotellhøgskulen i Stavanger, og eg fekk vikarjobb i Stavanger kretsfengsel, så vi flytte. Vi budde i Stavanger i to og eit halvt år, før ferda gjekk vidare til Oslo. Eg fullførte fengselsskulen, og etter at vi hadde vorte foreldre til ein gut i 2000 og ei jente i 2003, flytte vi til Fagernes. Vel heime fekk eg fast jobb på Slidreøya, fyrst som betjent, og dei siste åra som leiar. Eg hugsar særleg godt dei unge gutane som var inne til soning, der alt hadde svikta rundt dei i oppveksten. Så kjem dei til ein liten plass der dei plutseleg blir sett og høyrt, og får tillit til oss som jobbar der. Det hadde stor tyding for dei, men også for meg, for det er særs gjevande å kunne hjelpe, og utgjere ein skilnad i eit menneske sitt liv. Men då eg hadde passert 40 tenkte eg at om eg skal gjere noko anna, må eg gjere det no. Så eg byrja i Gjensidige Valdres, og trivst veldig godt med det. For også her jobbar eg med folk som eg kan hjelpe, om enn på ein annan måte. Elles er det familien som tek opp det meste av tida, og som er viktigast for meg. Borna sparkar fotball og går på ski, og eg har følgt opp som best eg kan. Og kvar måndag er det middag heime hjå ho mor, der heile familien møtest. Då er det den gode samtalen som gjeld, der vi kan diskutere alt frå det heilt nære, til det som skjer ute i verda. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)

Mari Andreassen, Lysenghaugen, Ulnes, fødd 1988

Eg kjem opphavleg frå Begnadalen, men flytte derifrå då eg var 15 år gamal for å gå på vidaregåande skule. Kort tid etter vidaregåande fekk eg jobb ved fengselet på Slidreøya, der eg framleis arbeider. På Slidreøya har vi fokus på at dei innsette skal ut att i samfunnet, og vi har på mange måtar vore leiande når det gjeld å gje dei innsette best mogleg føresetnader for å kunne lukkast etter enda soning. Men eg kjenner at eg ynskjer å hjelpe menneskje gjennom heile rehabiliteringsprosessen, og ikkje berre gjere førearbeidet slik tilfellet er i eit fengsel. Derfor vil eg søkje meg inn på sosionomstudiet ved ein høgskule, slik at eg skal få den naudsynte faglege tyngda til denne type arbeid. Sidan 2012 har eg drive med styrketrening, tre til sju dagar i veka. Sidan eg trenar åleine har det til tider vore vanskeleg å motivere seg, men eg fekk ny inspirasjon til å halde fram etter at eg byrja å leie treninga for nokre damer på Slidretun. Og då det vart avhalde konkurranse i strongmanøvingar i Slidre no i vår, melde eg meg på. Det angrar eg ikkje på, for det var veldig artig, og jammen vann eg òg! Det vart konkurrert i tre øvelsar: Fyrst skulle vi lyfte ein 41 kg tung stokk så mange gonger som mogleg over hovudet på eitt minutt, noko eg klarte fem gonger. Så gjekk vi ei 20 meter lang løype to gonger med 55 kg i kvar hand, der det var om å gjere å bruke så lite tid som råd. Til slutt var det markløft, der ein skal lyfte så mykje ein klarar frå bakken og opp til hofta. Eg klarte 125 kg, og for ei jente som veg 65 kg, er vel ikkje det så verst?  (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)

© 2024 Avisa Valdres

Utviklet av Ormstad MultimediaOpp ↑