Foreldra mine ville ikkje vite av meg, så eg vart sett bort til besteforeldra mine då eg var eitt år, og vart adoptert av tanta og onkelen min året etter. Adoptivfaren min jobba i forsvaret så vi flytte mykje rundt, og det lengste vi var på ein stad, var fem år. Derfor slo eg aldri heilt rot nokon stad, men då eg kom til Valdres for fyrste gong i 1975, var det kjærleik ved fyrste blikk! I tida som følgde budde eg fleire periodar på Beitostølen, medan eg reiste ut mellom anna for å gå landbruksskule, lærarskule og idrettshøgskule. Idrett har vore ein viktig del av livet mitt, heilt sidan eg var småjente. Eg dreiv med friidrett i barne- og ungdomsåra, og sprang seinare Oslo Maraton, Holmenkollstafetten, Villmannen og Fjellmaraton, samt Hardhausen, der ein skulle gå Birkebeinaren, springe ein halvmaraton og sykle Trondheim–Oslo i løpet av eit kalenderår. Eg spelte også fotball for damelaget til Øystre Slidre. Men i 2004 vart eg akutt sjuk, og måtte byrje med rullestol vinteren 2006. Det var tøft å snu om frå eit aktivt liv på beina til å bli sitjande i rullestol, samstundes med at eg måtte slåst for å få ein tilrettelagt arbeidsplass. Heldigvis lærte eg noko av alle arbeidsåra i stallen på Helsesportsenteret, og av å ha vore følgjesvein i mange år under Riddarrennet: Eg såg at det gjekk an å leve eit aktivt liv med funksjonshemming, og det gav meg stor inspirasjon. Så i tida som følgde vart det mykje hard trening, men også konkurransar. Til dømes pigga eg Fjellmaraton fem gonger, og Oslo maraton tre gonger. Eg er ute kvar dag, og det likaste eg veit er anten å ri ein tur, eller å pigge ein tur på skikjelke eller i rullestol. Og no vil eg få meg ein fuglehund, for den store draumen er å ri på jakt i dette fjellområdet som eg har tapt hjartet mitt til. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eg vart adoptert bort då eg var baby, og vaks opp på Ljan i Oslo. Adoptivfar min var frå Svenkerud gard i Hallingdal, og alle historiene han fortalde heimanfrå, førte til at eg vart ein bonderomantikar. Og når vi var på familiestølen Valdreslia sør på Golsfjellet, og eg reid vidt ikring på islandshesten som budde på stølen om sumaren, vart nærleiken til dyr og natur djupt rotfesta i meg. Det enda med at eg gifte meg med ein odelsgut, og då vi flytte til garden kunne eg endeleg gjere lidenskapen min til ein jobb, og byrje med hest! På det meste hadde eg 17 hestar, og arrangerte rideleirar og ulike kurs, samstundes med at eg dreiv mitt eige rekneskapskontor. Men då eg og mannen min vart skilt, trudde eg at draumen skulle bli knust. Men sidan han ikkje var så ivrig på å drive garden, selte eg stølen på Golsfjellet, og fekk skrapa saman nok til eit lån for å kjøpe han ut. Det vart veldig hektisk å drive så stort med hest, samstundes som eg skulle skjøtte garden og drive rekneskapskontor, og sidan hesteverksemda ikkje kasta så mykje av seg, trappa eg ned den biten. I staden investerte eg i nye kontor i det uinnreidde loftet på huset, og vigde meir av tida mi på rekneskapskontoret. Likevel er draumen å ein gong få til ein aktiv hestegard att, for det er det som ligg hjartet mitt nærast. Eg har fleire gonger vore døden nær. Mellom anna då eg som småjente vart liggjande bevisstlaus under vatn, og då milten min sprakk etter at eg vart sparka av ein hest. Ein annan gong fekk eg kreft som spreidde seg ut i blodet, og legen trudde eg skulle døy. Men eg vart utskriven ei veke før eg skulle gifte meg, så det vart eit bryllaup fylt av mange ulike kjensler. Derfor har eg lært å setje pris på kvar dag, for livet er skjørt, og ein må gjere det beste ut av den tida ein har. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eg vaks opp på gard i Skjel i Dælsbygd´n, der det vart forventa at eg deltok i gardsarbeidet frå eg var lita. Men det var systera mi som hadde odel på garden, og då tida var mogen for å ta vidare utdanning, visste eg ikkje kva eg skulle velje. Det vart til at eg jobba eitt år, og då fekk eg eit innfall om at eg skulle bli lærar. Og slik vart det. Etter lærarskulen byrja eg på Vestre Slidre skule, der eg har jobba dei ti siste åra. No underviser eg ungdomstrinnet i matte, naturfag og norsk. Eg synest det er fantastisk å jobbe med så mykje flott ungdom, og er heldig som kan vere ein stor del av livet deira. Ingen dag er lik, og eg gler meg til å gå på jobb kvar dag. Eg har vore gift i ti år, og saman har vi to born på tre og åtte år. Mannen min tok over heimgarden sin, og driv med sau. Vi har støl på Johmssyndin, der det korkje er straum eller TV, men vi har radio og fantasien som underhaldning. Tidlegare var eg ein del av folkemusikkmiljøet, og spelte langeleik, song og dansa springar og lagdans. Dette er ei tid eg saknar litt, for her var så rause menneske, og alle var velkomne, gamal som ung. Men med familieliv, jobb og gardsarbeid, strekk ikkje tida til. No driv eg med klatring i Vang saman med dottera mi på åtte år. Dette har vi gjort i snart to år, og det er ei fin øving i koordinasjon og uthald, og gjev dessutan meistringskjensle. Eg har også ein 22 år gamal kaldblodshest. Det er reine terapien for meg, ikkje berre å ri, men også det fysiske arbeidet ved å moke i stallen, og kjenne den særeigne, gode lukta som er her. Under oppveksten lærte vi å vere tolerante, og ha ein aksept for alt og alle. Og eg håpar at eg kan gje borna våre om så berre ein brøkdel av dei verdiane eg fekk i min oppvekst, slik at dei kan bli godt rusta til å takle kvardagen. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
© 2025 — Avisa Valdres
Utviklet av Ormstad Multimedia — Opp ↑