Eg vaks opp rett utanfor Sande i Vestfold, og fekk frå småskulealder gå ut på eigenhand, og utforske skog og mark. Dette gjorde sitt til at eg vart tidleg sjølvstendig, og ikkje hadde noko problem med å takle mitt eige nærvære. Og i tida som følgde, sto eg mykje på eigne bein. Fyrst gjekk ferda til Drammen for å gå realskulen, før eg reiste til Chicago som 17-åring, der eg tok eit skuleår. Så budde eg i Bergen i to og eit halvt år før turen gjekk vidare til Tyskland, der eg mellom anna studerte tysk, italiensk og engelsk. Ved sida av språkstudiane jobba eg som tolk, og vart i samband med dette hyra inn som vertinne under OL i München i 1972. Jobben gjekk mellom anna ut på å skaffe transport til VIP´ar og utøvarar samt bidra med tolking, og det var sjølvsagt ei artig erfaring å ha med seg! Men i 1975 ville eg heim, og tok til å søkje jobbar. Eg takka ja til stillinga som tysklærar ved ungdomsskulen i Etnedal, og tenkte at eg ikkje kom til å bli her så lenge. Men så møtte eg han Ola, som seinare vart ektemaken min, og dermed var det gjort. Han Ola var frå gard med kornproduksjon og skogsdrift, men då vi tok over bestemde vi oss for å byrje med mjølkekyr. Vi køyrde i gang att med stølsdrift på Stuveli, der det ikkje hadde vore dyr på minst 20 år, og eg vart budeie om sumaren og lærar elles i året, og det treivst eg veldig godt med! Etterkvart som vi no får litt betre tid, har eg eit ynskje om å bu i Italia ei stund, slik at eg får praktisert språket eg ikkje har brukt aktivt på 45 år. Eg vil gjerne ha med meg han Ola, men han er ganske heimekjær av seg, så eg får sjå om eg får lokka han med! Men eg skal alltids klare meg sjølv, og så lenge eg har tilgang på god jazz, god raudvin og ei god bok, er det ikkje synd på meg! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eg vaks opp på ein gard i Sør-Aurdal, med skogen som næraste nabo. Og sidan eg hadde ein far som var aktiv jeger og skogsarbeidar, vart skogen min fyrste arbeidsplass, og eg vart sjølv ein ivrig friluftsmann og jeger. Då eg gjekk i sjuande klasse, laga eg min fyrste gitar. Tjue år seinare var eg med på å starte Jupedalen Pøbb Ensemble, der eg spelte bass og munnspel. Vi heldt det gåande i 12 år, og gav ut seks plater og nokre singlar. Eit par av låtane hevda seg på Norsktoppen, og den eine av dei var i alle fall oppe på ein andre plass, og låg 14 veker på lista. Men vi var fyrst og fremst eit showband, som spelte for å ha det moro. Ein gong kom Tv2 til Bagn for å filme oss. Då hadde vi ein konsert på Fossvang, som ikkje blir gløymt med det fyrste. Lokalet var tjukt av folk, og ein av våre «maskotar», Jarle Heiene, kom ut på scenen på moped. Det tok heilt av! Noko tidlegare – på midten av -80-talet – fatta eg interesse for måling. Ved sida av at mor mi skreiv dikt og gav ut fleire bøker, dreiv ho også med rosemåling og keramikk. Og ein dag eg var åleine heime, fann eg fram målarutstyret hennar, og byrja å måle. Det var ikkje vanskeleg å finne inspirasjon til kva eg skulle måle, etter tallause timar ute i naturen; det måtte bli naturbilete. I bileta mine er eg oppteken av at dyra eg målar skal verke levande, og at samspelet mellom lys og motiv skal bli rett. For det er viktig å attgje lyset på rette måten, skal måleriet bli truverdig. Eg får mykje inspirasjon av mangfaldet som finst i naturen, der menneske, dyr, plantar og skog er delar av ein større heilskap, som passar nøye saman. Men det er ingenting som gjev meg større inspirasjon enn kjærasten min, Vigdis, som eg bur saman med i Etnedal! (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Eg vaks opp på Nordsinni, og etter å ha avtent militærtenesta, byrja eg som bussjåfør i Oslo. Då eg flytte heim, tok eg til å jobbe for Vestoppland Bilselskap A/S, der eg mellom anna køyrde Gjøvik-Fagernes i mange år. Dessutan køyrde eg ambulanse på deltid fram til år 2000. Kona mi kjem frå garden Nordre Madlangsrud, som vi overtok etter at vi gifta oss. Her opna vi Etna Familiecamping i 1994, men har no selt til nokon nederlendarar. Sidan 1962 har eg vore med som friviljug i Raude Krossen, og på 1970- og -80-talet sat eg eit par periodar i kommunestyret for Krf. Dei siste 40 åra har eg vore medlem av Tempel Ridder Ordenen, som arbeidar for å fremje det gode for familien, samfunnet og den einskilde. Eg var òg ein aktiv elgjegar i 30 år, noko som var ei god avkopling. I seinare tid har eg engasjert meg i Etnedal Historielag, der vi ei stund no har samla inn, og skanna, fleire tusen bilete frå bygda. Planen er å få til ei eller fleire biletbøker, med ulike tema. Vi held òg på med å lage eit hefte om bureisinga i Etnedal, som med sine 84 bureisingsbruk var ei av bygdene med mest bureising. Elles har historielaget hatt fokus på krigsminna i dalen, der vi mellom anna har laga ein krigshistorisk sti ved Høljarast, og vi har sett opp skilt og informasjonstavler ved krigsminna på Bruflat, Høljarast og Tonsåsen. Ved krigsminnet på Høljarast har vi ei gjestebok, som syner at det har vore mange fleire besøkjande etter at tavlene kom opp, og det gler meg stort! Det verkar til å vere ein aukande interesse for krigsminna våre, også mellom ungdommen. Men vi har framleis ein veg å gå, for vi er enno ikkje flinke nok til å ta lærdom av historia, og omsetje det til dagens situasjon. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
Då eg var lita syntest eg det var stas å få vere med på jobb i lag med mor mi, som var tenestejente, og far min, som køyrde lastebil. Og heilt sidan den gong har eg likt å ha mykje å gjere, både når det gjeld jobb, hobbyar, politikk, samt lag- og foreiningsarbeid. Men eg har òg sett andre sider ved livet. Då eg var ni år gamal tok bestefaren min livet sitt, og seinare var eg med å pleie både far, mor, bestemor og bror til dei døydde. Rett etter tenåra budde eg i Oslo nokre år, der eg mellom anna råka borti ein del alkoholikarar som eg tok meg tid til å bli kjend med. Eg lærte å sjå dei som likeverdige menneske, og innsåg at vi inst inne er like alle saman. Og då eg vart sosialsjef i Etnedal kommune i 2006, fekk eg god bruk for alle erfaringane eg hadde hausta gjennom livet. Eg er etnedalspatriot, og stemde mot kommunesamanslåinga i Valdres. For viss alt skal administrerast frå Fagernes, kor blir det av Etnedal då? Kvifor skal ein bli større når det er så mange fordelar ved å vere liten? På bygda er det lettare å gå inn i til dømes ein familie, og hjelpe dei til å ordne opp i problema sine sjølve. For skal ein hjelpe folk må ein møte dei, og ikkje tru at alt kan løysast frå ei maskin. Det er også mykje lettare å få tak i samarbeidspartar, slik at ein snøgt kan finne gode løysingar. Dessutan er ikkje Valdres eit lite, flatt område. Her er kupert og store avstandar, så det tek tid å kome seg til og frå, og det vil gå med mykje tid og pengar til reising. Så om reknestykket ser fint ut på papiret, ser det verkelege reknestykket kanskje heilt annleis ut. (Tekst og foto: Arne Martin Bøe)
© 2023 — Avisa Valdres
Utviklet av Ormstad Multimedia — Opp ↑